Ludvig Holberg har på sett og vis forfulgt meg gjennom voksenlivet – som er en litt rar ting å si om en grinebitersk bergenser født på 1600-tallet. But hear me out, som de sier: Jeg skrev masteroppgave om to Holberg-verk, doktorgrad om et annet. Hvis den siste artikkelen basert på dette stoffet omsider kommer ut i år (som jeg håper), så har Holberg vært med som en slags 1700-talls-nisse på lasset i livet mitt i over ti år.

Da skulle man jo tro at jeg har sett utrolig mye Holberg på scenen før, siden det tross alt er komediene han er mest kjent for, men sånn har det seg (dessverre!) ikke. Holberg spilles jevnlig på teateret, men ikke hele tiden. Og når det først spilles, er det et ganske smalt utvalg av de over tretti komediene han faktisk førte i pennen.

Premisset er ganske enkelt: Syv menn i ulike aldre og situasjoner forteller sine historier gjennom syv monologer, ispedd musikalske avbrekk og litt løkkefotball. Scenedesignet er relativt spartansk, men trekker veksel på interiør kjent fra ubehagelige dialogsituasjoner: Psykolog, gruppeterapi, møter for folk i bestemte situasjoner. Det er en morsom fysikalitet i hvordan mennene selv - uten at teppet går ned - stokker om på innredningen slik at den passer til ulike situasjoner, eller gir dem mer gulvplass ved behov. Energien og samspillet mellom dem fungerer like godt når de ikke snakker som når de gjør det, som et slags bilde på det tause, oppgaveorienterte samværet menn tradisjonelt er gode på. Spørsmålet som stilles i forlengelsen av disse scenene er om dette tause samværet egentlig er nok? Spørsmålet behandles gjennom parallelle monologer av litt varierende kvalitet, noen tyngre enn andre, et par nokså forutsigbare etter at de innledende rammene er gitt. Det er ikke nødvendigvis sånn at tyngde her er negativt: De gode monologene er likevel tunge fordi det er en følelsesmessig bearbeiding av ting som det erfaringsmessig ikke er lett å snakke om, eller å høre på. Samtidig er stykket litt for langt, med for mange små sidespor underveis.

Heksejakt er et av den amerikanske dramatikeren Arthur Millers best kjente verk, og er et historisk drama fra hekseprosessene i Salem. I 1996 skrev Miller selv manus til en relativt godt mottatt film-adaptasjon ved samme navn. Det er nokså mange karakterer å holde styr på, men handlingen kretser egentlig rundt John Proctor og hans kone Elizabeth, og deres tidligere tjenestejente Abigail Williams, som John Proctor var utro med. Abigail har, sammen med resten av landsbyens ungpiker, drevet med litt hekseri i skogen, og rammes plutselig av en mystisk besvimelses-sykdom når de oppdages av landsbypresten Parrish. For å verne seg selv fra anklager om svart magi, peker de i stedet ut et stadig økende antall andre landsbyfolk som de mener står i ledtog med djevelen, og innleder slik et religiøst massehysteri forkledd som en rettsprosess, som ender med 20 døde - enten av henrettelser eller avhør.

Her er en anmeldelse: Erasmus Montanus (1731) er et Holberg-drama som holder seg vel så godt som det andre av de mest levedyktige og populære Holberg-oppsetningene: Jeppe paa Bierget (1723). Det innarbeider gjennomgangstemaer i Holbergs tenkning, som den naturrettslige utfordringen av en patriarkalsk samfunnsnorm, og en kritikk som gjennom Erasmus-skikkelsen retter seg både mot filosofiske og pedagogiske strømninger. Erasmus er en sofist, ikke en filosof, og hans favoritt-aktivitet er disputasen, som Holberg alltid mente var en formålsløs øvelse. Disputasen eksisterer for å stryke de disputerendes ego medhårs, ikke for å løse problemer, eller fremme naturrett og moral. Erasmus’ Logica er også gjennomsiktig for alle andre enn landsbyfolket, de falske syllogismene faller sammen ved den minste undersøkelse. Samtidig er det klart at publikum hele tiden ender opp med å le av seg selv, mens de tror de ler av Erasmus. Det er den uvitende, men nådeløse allmennheten som faktisk tar feil - for eksempel om at jorden er rund.