Teaterdagbok: Den Stundesløse

Ludvig Holberg har på sett og vis forfulgt meg gjennom voksenlivet – som er en litt rar ting å si om en grinebitersk bergenser født på 1600-tallet. But hear me out, som de sier: Jeg skrev masteroppgave om to Holberg-verk, doktorgrad om et annet. Hvis den siste artikkelen basert på dette stoffet omsider kommer ut i år (som jeg håper), så har Holberg vært med som en slags 1700-talls-nisse på lasset i livet mitt i over ti år.

Da skulle man jo tro at jeg har sett utrolig mye Holberg på scenen før, siden det tross alt er komediene han er mest kjent for, men sånn har det seg (dessverre!) ikke. Holberg spilles jevnlig på teateret, men ikke hele tiden. Og når det først spilles, er det et ganske smalt utvalg av de over tretti komediene han faktisk førte i pennen. Alle kan leses her: https://holbergsskrifter.no/holberg-public/view?docId=adm/HolbergsWritings.xml&sort=category&lang.set=no#class_skue

De verkene man oftest møter i skolesammenheng – som tross alt er der befolkningen i sin alminnelighet utsettes for eldre litteratur – er Jeppe paa Bierget (1723) og Erasmus Montanus (1731). Det er ikke så rart. Sammen favner disse to mange typiske trekk i Holbergs komikk, som igjen ble hentet fra hans inspirasjoner fra antikken og renessansen: Forkledning, forveksling og forvikling, ekteskap og intrige, karikerte figurer med overtydelige karakterfeil. Lavkomiske, kroppslige innslag står skulder ved skulder med moraliserende monologer. Idéinnholdet i akkurat disse to komediene er også gjennomgangstema i Holbergs skrifter, i og utenfor komediene.

Jeppe paa Bierget kretser rundt spørsmålet om hvem som egentlig er skikket til å styre eller regjere – og lander på en konklusjon som kanskje ikke er helt gangbar i dag: Hvem som helst kan ikke legge seg opp i styre og stell og regne med å lykkes. Denne tematikken finner man også, enda tydeligere, i et par komedier fra samme tid, som ikke spilles særlig ofte – for eksempel Den politiske Kandestøper eller Mester Gert Westphaler. Holbergs syn på “almuen” er gjennomgående konfliktfylt: De bør opplyses og oppdras – men kanskje ikke for mye, slik at de får politiske griller i hodet?

Forholdet mellom opplyseren og almuen er enda tydeligere i Erasmus Montanus. Erasmus Montanus er ikke en kritikk av utdannelse, slik den kan leses om man ikke er kjent med omstendighetene rundt, men av deler av den: Den klassiske retorikken stod lavt i kurs på Holbergs tid, selv om han - som alle andre utdannede menensker - behersket den. Den ble oppfattet som manipulativ og prinsippløs - hva som helst kunne forsvares, dersom man gjorde det oppskriftsmessig nok (slik Rasmus Berg også gjør). Fra det flyter også kritikken mot disputasen som omgangsform: En meningsløs omgangsform som lager, heller enn løser problemer. Samtidig er det en kjensgjerning at Rasmus ofte har rett, mens landsbyfolket og degnen tar feil. Degnen kan faktisk ikke latin, og jorden er faktisk ikke flat.

Perniller og andre karakterer

Sammenliknet med disse kan Den stundesløse (1731) dermed tidvis fremstå avpolitisert, og mindre spisset enn Holbergs best kjente komedier. Kanskje er det derfor DNS-versjonens Pernille gjør et poeng av å minne publikum om at de også kanskje er “stundesløse”, blant annet fordi de hele tiden ser på mobilen - noe store deler av publikum selvfølgelig gjør før lysene dempes. At Vielgeschreys måte å gjøre seg selv travel på har overføringsverdi til vår egen tid tror jeg de fleste ungdomsskole-elever selv oppfatter - Pernilles påminnelser virker dermed litt insisterende. Den sier imidlertid også noe om hennes rolle som allvitende forteller - hun forflytter seg uten videre mellom publikums tid og virkelighet, og den virkeligheten som fremkalles på scenen. Hun har fått beholde monologene sine, blant annet den som setter scenen for hele komedien, hvor hun forklarer sin rolle i herren Vielgeschreys husholdning.

Dette er veldig Holberg-typisk: Holberg navngir sine karakterer etter et fast skjema som signaliserer hva slags type de er. Navnene – og dermed typene – finnes på tvers av komediene. Pernille er en slik figur: Holbergs Perniller er kvikke, gjerne beleste tjenestejenter, som kan konkurrere med de ulike patriarkenes autoritet, gjennom list, veltalenhet og kunnskap. Vielgeschreys datter Leonora og hennes elsker Leander er et karakterpar av samme type: De opptrer gjerne sammen, nettopp som borgerskapets forelskede barn. De står i sentrum av den komiske intrigen, men mangler gjennomføringsevne og vidd til å planlegge den selv (det må Pernille gjøre). Magdelone er en annen typekarakter, en matronsk kvinne som gjerne fungerer som husholderske eller tjenerinne. I noen sammenhenger er hun med på intrigen, i andre – som her – er hun snarere en brikke i spillet. Leanders far Jeronimus er også en slik gjennomgangskarakter, men opptrer her kun i bakgrunnen - i motsetning til Vielgeschrey representerer han en mer etablert og tradisjonell form for patriarkalsk autoritet. Leanders venn Oldfux er ofte en sosial kameleon, slik han også er her: Han kan i andre stykker agere som svindler og taskenspiller, men får her være en verdensvant “avanturier” (slik Holberg beskriver ham i rollelisten), altså en eventyrer eller lykkeridder – men kanskje mest av alt en sjarmerende slyngel. Rollefigurene har ikke gjennomgått noen voldsom barbering eller modernisering - kanskje fordi dette er en treakter, som allerede på sett og vis er kuttet til benet.

Handlingen i komedien er forbilledlig enkel: Leonora vil gifte seg med Leander, men den kronisk travle Vielgeschrey får i et innfall for seg at hun må giftes bort til noen som kan noe, helst en bokholder. Pernille klekker ut en plan for å unngå at hun må gifte seg med bokholdersønnen Peder Eriksen (Madsen). Fordi Vielgeschrey er så travel, og heller ikke får med seg så mye av det som skjer rundt seg, lurer de ham til å godta forlovelsen mellom Leonora og Leander gjennom utkledning og forvikling, mens den gifteklare husholdersken Magdelone giftes bort til bokholderen. Enkelt og greit! Eller?

Oldfux’ satyrspill

Det mest overraskende - bortsett fra når Eirik del Barco Soleglad improviserer noen linjer og krangler med suffløren (en ekte ting som skjedde, og var veldig morsomt) - er at Oldfux’ kostymespill har fått et ekstra moment. Det fortjener litt oppmerksomhet. Etter å ha parkert det som vanligvis er den siste kostymefiguren, den tyske lærde (mer om dette senere, for å sitere NRK sine scrollesaker), dukker han opp igjen for et slags ekstranummer. Plutselig er han kledd i et helfarget pastellkostyme, og starter et musikalsk nummer som tvinger både Pernille og Vielgeschrey til å ufrivillig kaste seg inn i dans. Pernille kommenterer etterpå, litt tørt, at “denne karakteren var hans eget påfunn”. Med det mener hun ikke bare at Oldfux’ improviserte utover de karakterene hun hadde bedt ham agere, men også utover det Holberg faktisk skrev i manus. At han ankommer fra en luke i scenegulvet, heller enn “døren” i det som skal være Vielgeschreys dagligstue, understreker at dette er et inngrep i selve teateret, heller enn i plotet.

Det fungerer overraskende bra også innenfor rammene av stykket, og føyer seg uten videre inn i rekken av figurer Oldfux påkaster en stadig mer forvirret Vielgeschrey – men jeg tolker det like fullt som et blunk fra teaterregissøren som sier noe om det å spille teater som skal være både moderne og 300 år gammelt. Hvorfor ikke kaste inn noe som setter det i forbindelse med antikken også?

I gresk dramatradisjon spilte man gjerne fire skuespill på rappen: Først tre tragedier, og så et satyrspill for å lette på stemningen. Det var et uttrykk for dionysisk løssluppenhet, hvor maskerte og kostymerte skuespillere sang og danset. På grunn av plasseringen lå satyrspillet et litt ubestemmelig sted mellom komedien og tragedien. Av komedielementene spiller den helst på det lavkomiske og kroppslige, elementer som absolutt er tilstede – og kanskje også fremhevet - i denne versjonen av Den stundesløse. Den veldig korte SNL-artikkelen om temaet beskriver satyrspillet som “et vedheng, med løssluppent innhold” til de tre tragediene. Her er det snarere snakk om et vedheng til de tre aktene – men med desidert løssluppent innhold. Oldfux agerer brått i satyrskikkelse, og minner publikum dermed på at her har det skjedd moderniseringer. Du er på teateret i 2025! Samlet sett er det likevel snakk om få endringer utover dette innskuddet.

Så hva annet har blitt modernisert?

En ganske trygg observasjon er at Den stundesløse på DNS er en selvbevisst komedie, men ikke smertefullt selvbevisst. Dette er ikke en postmoderne oppvisning slik forrige versjon av Erasmus Montanus på DNS var. Helt fritt for slike grep er det selvfølgelig ikke - det er neppe tilfeldig at komedien forsøker å lage en slags bro mellom moderne komikk og det som fikk Københavnere til å le på 1720-tallet. Pernille gjør “crowdwork” som en del av opptakten til første akt, noen referanser til moderne fenomener er lagt inn, et par innuendoer har blitt tydeliggjort. Pernilles rolle har blitt utvidet til at hun innimellom kommer med forklarende metakommentarer om forhold på 1700-tallet, for eksempel om innslagene av tysk og latin i teksten.

Hun har kanskje ikke helt rett når hun sier at “på Holbergs tid kunne bergensere tysk”. Når det forventes at publikum kan tysk, og kan le av forskjellen på tysk og tøysetysk, så er det selvfølgelig ikke fordi det tenkte publikumet består av bergensere fra Hansa-kontorbyen Bergen, men Københavnere fra Danmark, hvor grensen til Tyskland medførte et stadig kulturelt og språklig press (som ikke ble mindre av at tysk sjargong dominerte f.eks. i militæret). Uansett er ikke det så farlig, poenget er å sikre at publikum rekker å stille om antennene slik at de i det hele tatt oppfatter at barberen snakker på tysk (selv om Vielgeschrey svarer på norsk). Det gjør det også mulig å plukke opp når det snakkes ordentlig tysk, og når de slår over på tøysetysk.

Latinen er mer kinkig, men langt mindre forventes forstått, også av Holberg. Latinske vendinger forklares eller oversettes gjerne like etterpå (som i sitatet nedenfor). Bruken av latin i Holberg-stykker er som regel knyttet til hvilket signal det sender at en karakteren stadig bruker latinske innskudd, heller enn hva innskuddene i seg selv består av. Et famøst unntak er selvfølgelig Per Degns gjennomskuelige skolelatin i Erasmus Montanus, hvor han kun kan ramse opp bøyingsmønstre i stedet for å lage setninger (men det forstår ikke landsbyfolket). Slike nyanser er det ikke her: Det er først og fremst to av Oldfux’ forkledningskarakterer som bruker latin overhodet, og det henger åpenbart sammen med hvem de er. Slike signaler går nok helst tapt på et moderne publikum, men da kan man gripe til litt enklere humor. Når Oldfux’ advokatskikkelse sier:

Min Herre vores tale kommer ikke Ortographien ved, han confunderer Ortographien med Syntaxi. Ortographia est Ars vocabula recte scribendi, det er en konst eller Videnskab at skrive Ordene ræt, hvilket er noget, som jeg ikke har rørt om men jeg har allene corrigeret min Herres Tale-Maader, non ortographiam sed phrases corrigo. (Akt 2, sc. 9)

Så bytter de på DNS simpelthen ut “vocabula recte scribendi” med “vocabula rectum scribendi”. Det blir på en måte nonsens, men det er et gjenkjennlig ord der som folk ler av.

Hvorfor slår så advokaten stadig om til latin? For å bekrefte publikums fordommer mot advokater og sakførere som halvutdannede lurendreiere. Bildet av advokaten som tåkelegger lovens bokstav og intensjon med latinske vendinger eller henvisninger til romerretten og mer eller mindre obskure dokumenter speiles i Oldfux’ skikkelse. Det må gå ganske langt, og bli relativt absurd, før Vielgeschrey begynner å tvile på at Oldfux er en virkelig advokat. Oldfux’ neste karakter er en “tysk lærd”, som messer i det ustanselige om sine akademiske bragder (langt sitat):

Oldfux.
Alle Menschen müssen mir zustehen daß ich ungemeine Studia habe. Ihro Gnaden können selbst begreiffen, daß einer der zu Wittenberg, Helmstad, Franckfurt, Prag, Leiptzig, Rostock, Königsberg, Nürnberg, Heidelberg, Cracau, Landau, Tübingen, Uri, Schweitz, Unterwalden, Frfurt am Main, Frf. an der Oder, Franckfurt an der Mose, Mecklenborg, Grabenhagen, Kiel, Zerpst etc. etc. etc. ausgenohmen vielen Gymnasiis studiret hat. Ich sage, Ihro Gnaden können leicht begreiffen, daß einer der so viele Universitæten freqventiret hat, ungemeine studia haben müsse. Ist nicht wahr, Gnädige Fräulein?

Vielgeschrey.
Jeg hører I har lært Pedanterie og at – – –

Oldf.
Verzeihen sie mir, Hochwohlgebohrner Tugendsamer Herr Patron! Sie bedencken, daß ich über funfftzig Collegia tam privata qvam privatissima gehalten habe, als Collegia practica, didactica, Tactica, Homiletica, Exegetica, Ethica, Rhetorica, Oratoria, Metaphysica, Chiromanthica, Necromanthica, Logica, Talismannica, Juridica, Parasitica, Politica, Astronomica, Geometrica, Arithmetica.

Vielg.
Holt op i pokkers skind.

Oldfux.
Chronologica, Horoscopica, Metoscopica, Physica tam theoretica qvam Practica.

Vielgeschr.
Giv mig hid min Stok Pernille.

Denne stereotypen er fortsatt virksom, og er kanskje gjenkjennelig hvis man i det moderne liv har vært på en forelesning holdt av en tysk akademiker, som gjerne setter av 15 minutter til egen CV. Som en håndsrekning til dagens øvrige publikum har Oldfux lagt seg på en linje med nokså overtydelig tøysetysk, og den lange oppramsingen av læresteder avsluttes etter Heidelberg med “Tuborg”. Misbilligelsen overfor denne figuren innebærer et elemenet av hykleri, for her er en “meget studert mann” (men med lite substans) av samme type som Vielgeschrey og Leander (og kanskje litt Holberg) selv. I den grad Den Stundesløse faktisk blir politisk, er det i klassemotsetningene som tegnes opp mellom Vielgeschrey, Leonora og Leander, og bokholderslekten.

Klasse og stand

Klasseperspektivet er langt mer subtilt til stede enn i for eksempel Jeppe paa Bierget - den grelle kontrasten mellom bonde og adel er ikke hovedpoenget, men opptrer kun i en kort utveksling mellom Vielgeschrey og en av bøndene som arbeider på jorden hans, for anledningen utstyrt med en overtydelig striledialekt. Den gjør det likevel klart at Vielgeschrey tilhører en bestemt stand som landeier, som også bidrar til å forklare hvordan hans mange “forretninger” – et evig sirkus av meningsløst dilldall – kan foregå uten at han går konkurs. Han trenger egentlig ikke gjøre noe (og godt er det), fordi han i realiteten kan leve (og lever) som rentenist.

Den klassemessige hovedkontrasten i Den stundesløse er mellom gammel og ny rikdom, egentlig mellom nivåene i det mer abstrakte stands-begrepet enn på en måte som kan forstås gjennom et moderne klassebegrep. Vielgeschrey, Leonora og Leander representerer de forfinede og utdannede landeierne, som likevel ikke gjør noe. På den andre siden finner vi typiske borgerprofesjoner som bokholdere og bedemenn. Den ukomfortable mellomposisjonen forbeholdt utdanninger som faller utenfor overklassens “Ars Libera”-modell (slik lege- og advokatutdannelser gjorde) er forbeholdt Oldfux’ forkledningsskikkelser. Måten advokaten trakteres på sier imidlertid noe om bildet Holberg har av dem – som halvutdannede posører. Bokholderi, på sin side, var ikke en universitetsutdannelse – det er mer å forstå som et håndverk, illustrert ved at far følger sønn i virksomheten.

Bokholderslekten tegnes av Holberg som karikaturer: De fremstår sosialt inkompetente ved å etterape og overdrive en omgangsform de ikke fullt ut behersker, nettopp fordi de tilhører en lavere stand. I motsetning til den utdannede overklassen har de “lukkede sinn”, avbildet gjennom en pedantisk besettelse med tall, marginer, profitt og omsetning. I siste akt lykkes Pernille i å overbevise Vielgeschrey om at bokholderne egentlig er såkalte “bedemenn”. På DNS har de blitt hetende begravelsesagenter, som ikke er en ueffen oversettelse av teksten fra moderne dansk (hvor begravelsesagenter faktisk kalles bedemenn i dag). Holbergs bruk av ordet gjør det imidlertid litt lettere å forstå hvordan Vielgeschrey går med på at han simpelthen ikke forstår hva de sier. De redaksjonelle tekstkommentarene til stykket forklarer det slik:

bedemændene havde som opgave at fremsige invitationer til og bønner ved begravelser, bryllupper og andre kirkelige familiefester, og de betjente sig herved af en række faste formularer, der kunne forekomme uforståelige for lægmand. (A3, Sc. 4, komm.)

Bedemenn var også et slags mellomklasseyrke, og fungerer dermed også som en parallell til bokholderne. Dette understrekes videre når Erik Madsen omtaler dem i samme vendinger som sitt eget yrke. Både bokholdere og bedemenn er “ringe folk”, men de kan “forsørge [sine] koner” (A3, sc. 5). Underforstått: De tjener penger, men mangler standstilhørighet.

Standsproblematikken på 1700-tallet preget nær sagt alle interaksjoner mellom ulike samfunnslag. Spesielt var den ikke-akademiske “middelklassen”, som bokholdere og bedemenn, i en skvis de ikke kunne vinne: De kunne ikke kle seg eller te seg over sin stand uten å møte harde sosiale sanksjoner, men det var likevel stigmatiserende å ikke forsøke å avansere utover standen man var født inn i. Man skulle være ambisiøs, men ikke så ambisiøs at man kunne kalles en oppkomling. Komedier er alltid politiske, selv når de får deg til å le: De tegner alltid opp rammer og strukturer som den feilbarlige hovedpersonen til slutt må innordne seg etter. Her irettesettes imidlertid også bokholderne vel så hardt som Vielgeschrey, som først og fremst må endre hvordan han lever livet sitt. Mer atypisk er den nådeløse disiplineringen av særlig bokholderne: De har ingenting å bestille med å gifte seg inn i overklassen, og kan takke seg selv for utfallet.