[Arkiv] "Comoediers Henseende er, at oprøre Affecterne, og den Christne Religions at stille dem ..." - Erasmus Montanus på DNS (2021)

Her er en anmeldelse: Erasmus Montanus (1731) er et Holberg-drama som holder seg vel så godt som det andre av de mest levedyktige og populære Holberg-oppsetningene: Jeppe paa Bierget (1723). Det innarbeider gjennomgangstemaer i Holbergs tenkning, som den naturrettslige utfordringen av en patriarkalsk samfunnsnorm, og en kritikk som gjennom Erasmus-skikkelsen retter seg både mot filosofiske og pedagogiske strømninger. Erasmus er en sofist, ikke en filosof, og hans favoritt-aktivitet er disputasen, som Holberg alltid mente var en formålsløs øvelse. Disputasen eksisterer for å stryke de disputerendes ego medhårs, ikke for å løse problemer, eller fremme naturrett og moral. Erasmus’ Logica er også gjennomsiktig for alle andre enn landsbyfolket, de falske syllogismene faller sammen ved den minste undersøkelse. Samtidig er det klart at publikum hele tiden ender opp med å le av seg selv, mens de tror de ler av Erasmus. Det er den uvitende, men nådeløse allmennheten som faktisk tar feil - for eksempel om at jorden er rund. Som alle andre Holberg-tekster, finnes Erasmus Montanus lett tilgjengelig - både med original språkføring og modernisert rettskriving - i det digitale Holberg-arkivet, holbergsskrifter.no. DNS-oppsetningen er en postmoderne nytolkning av Erasmus Montanus, som etter min mening forutsetter kjennskap til det opprinnelige manuset for å henge riktig sammen. Om man skal ta med seg elever for å se denne oppsetningen, er det lurt å gå gjennom dramaet på forhånd - uansett hvor gamle de er. Sånn, det var anmeldelsen. Så til selve oppsetningen.

Hvorfor kaller jeg oppsetningen postmoderne? Fordi den, som en del postmoderne kulturuttrykk, er innoverskuende, i den forstand at det er et teaterstykke om det å være et teaterstykke. Det utspiller seg selvfølgelig også en variant av det kjente dramaet Erasmus Montanus på scenen, men selve dramaet underordnes tidvis de mange insisterende påminnelsene om at du er på teater. Det som skjer utspiller seg på en scene. Intimiteten i teatersettingen gjør grensen mellom dramaet og virkeligheten uklar. Se så smart jeg er. Og det er faktisk ganske smart.

Under streken er det masse spoilere for DNS-oppsetningen av Erasmus Montanus. Ikke les videre om du vil overraskes.

Kulissene og scenedesignet er en callback til scenedesignet på Holbergs tid, hvor todimensjonale trekulisser og scenens egne dybdenivåer utgjorde ankerpunktene for virkelighetsillusjonen som ble presentert. Alle andre enn Erasmus selv er bundet til scenens rigide todimensjonalitet, understreket av scenegulvets trappe-aktige utforming: De kan gå opp, ned, til høyre og til venstre, et trinn av gangen, men ikke noe mer. Helst holder de seg på samme trappetrinn gjennom en scene. Bevegelsene er stakkato og robotiske, og de overtydelig påklistrede lydrekvisittene like så. Det minner om en utbrettsbok, men funksjonen til todimensjonaliteten er viktigere enn det rent visuelle: Landsbyfolket er totalt underlagt teaterillusjonen og de begrensningene den legger på dem. Erasmus, derimot, lever i en annen verden - figurativt, akkurat som før, men nå også helt konkret.

Erasmus behandler scenen som det tredimensjonale rommet den åpenbart er for publikum. Erasmus er også den eneste som kan forlate scenen - noe som demonstreres da han jages av sin bror. Så snart Erasmus hopper av scenen, er det umulig for Jacob å få tak i ham. Skillet mellom Erasmus og landsbyfolket understrekes også av subtile, visuelle markører. Både karakterer og kulisser er malt i monokrome farger, men under parykken er Erasmus den eneste som har fått beholde farge på håret - selv hans bror Jacob, som ikke er en spesielt gammel karakter, har en støvgrå manke.

Tolkningen av Erasmus-karakteren må nesten bare oppleves. Se for deg en flamboyant HF-student, med energien og affektasjonene til en Paradise Hotel-deltaker. Det burde ikke fungere, men det fungerer. Noe av den opprinnelige, Holbergske lavkomikken er byttet ut til fordel for en Jim Carreysk komikk, som inkorporerer overtydelig kroppspråk med lyd- og ansiktsmimikk. Et av de faste innslagene i 1700-tallskomedier - drypp av gladvold som lavkomisk innslag - snus på hodet, og trekkes ut til det ubehagelige. Holbergs karakterer deler vanligvis rundhåndet ut ørefiker og jager hverandre rundt på scenen med kjepp. I Christian Lollikes tolkning blir den lavkomiske volden til en ubehagelig oppvisning av vold i nære relasjoner, som er for realistisk og for langtrukket til å være komisk. Det pirker i publikum - åja, synes du vold er morsomt? - mens det avkler et av komediens faste, enkle innslag.

Det komiske høydepunktet i denne varianten er sannsynligvis omskrivingen av Lisbeths brev (akt 4) - som i den opprinnelige versjonen ansporer en fortvilt, rablende monolog fra Erasmus, som neppe står seg like godt som komisk i dag. I stedet er monologen føyd sammen med et farse-aktig opptrinn, hvor Lisbeth først forsøker å forføre Erasmus, og deretter kaster seg inn i en serie stadig mer teatralske selvmordsforsøk, alt for å bevege Erasmus til å ombestemme seg. Scenen er en mikrosatire over dramaets hang til sørgelige endelikt og kjærlighetsutløste selvmord, men spilles med denne oppsetningens sedvanlige og kjærkomne mangel på inderlig patos. Lisbeth skriker og bærer seg samtidig som hun dekker seg selv i teaterblod, direkte fra beholderen.

Siden dramaet er komprimert til tre “akter” uten pause, er det naturlig at handlingen skvises sammen, og ting kuttes. Men det har øyensynlig også vært rom for å legge ting til. Ikoniske scener - Nilles metamorfose til en sten, Erasmus som nekter for at jorden er flat, Per Degns forvandling til en hane - spilles ut med linjer svært like originalen fra 1731, nesten som en slags fan-service til folk som meg. Der originalens diskusjon om jordens form avstedkommer en anklage om at Erasmus må ha blitt ateist (!), tar DNS-oppsetningen med seg samme tema inn i moderne tid, og lar Erasmus motbevise for ridefogden at Norge “er et land bygget på kristne verdier”, til stor forferdelse - en forferdelse ridefogden nok ville delt med en del reaksjonære grupperinger i dag.

Det virker ikke hensiktsmessig å forsøke å plassere det som utspiller seg i tid og rom. Ingenting ved oppsetninge tilsier at det er nødvendig. Tilpasningene til norske forhold betyr at Erasmus studerer i Kristiania, ikke København - og det snakkes om “landets grunnlov”. Dermed kunne man kanskje plassere det et sted mellom 1814 og 1924, men en slik plassering vanskeliggjøres av stadige anakronismer. Det er mer naturlig å se tidskoloritten som en del av den konstruerte sceneillusjonen, som selvbevisst brytes på flere måter: Helt konkret, som når Jacob kjører motorsykkel over scenen, eller mer subtilt, gjennom Erasmus’ metadialog om dagens (tja) vitenskap og debatter, ytringsfrihet og opplysningstradisjonen.

Erasmus insisterer stadig på at “språket konstruerer vår bevissthet og virkelighet”. Hadde jeg forventet en kritikk av humanioras linguistic turn, 40 år på overtid, i en oppsetning av Erasmus Montanus? Nei. Men det fungerer, til dels som et resultat av den konstante friksjonen mellom scene-virkeligheten og virkeligheten, som Erasmus kommenterer. Denne metadialogen følges gjennomgående av et visuelt ledemotiv - som er så absurd og hysterisk at jeg ikke tror jeg vil avsløre det her - som tjener både til å understreke poenget, og samtidig avvæpner dialogen gjennom den komiske effekten det har.

Det viktigste holdepunktet i oppsetningen er stadig forholdet mellom teatervirkeligheten og den virkeligheten Erasmus deler med publikum. Konflikten mellom de to virkelighetene veves gradvis inn i det reviderte manuset, og blir en hovedtråd mot slutten. Deler av 4. akt erstattes av et hysterisk sammenbrudd, hvor Erasmus knuser rekvisitter og til slutt “finner” fjernkontrollen til de mekaniske kulissene. Etter å ha hevngjerrig ha gjort Per Degn om til en hane i tråd med originalmanuset, blir den påfølgende interaksjonen med ridefogden en helt annen: I stedet for trusselen om en ufrivillig metamorfose, angriper Erasmus virkelighetsillusjonen hans, gjennom å vise frem og avsløre de todimensjonale kulissene, som ridefogden stadig opplever som virkelige.

Sluttscenen utspiller seg så på den nedstrippede scenen, full av ødelagte kulisser, uten at det påvirker illusjonen for de rundt Montanus - snarere tvinges han, som de andre, til å akseptere den, samtidig som han må akseptere at “Norge er bygget på kristne verdier”, og at jorden er flat. Scenen med løytnanten er dramatisk omskrevet: Fra at løytnanten utnytter Erasmus’ hovmodighet til å lure ham i en retorisk felle (og dermed skriver ham inn som soldat), til et opptrinn hvor almuens tyranni legemliggjøres gjennom en ansiktsløs, uniformert brigade som simpelthen plager og straffer Erasmus til han gir seg. Løytnanten holdes vanligvis for å være Holbergs talerør - den moraliserende monologen mot slutten overlapper i stor grad med Holbergs oppfatninger, og løytnantens studium (“Naturens Ræt og Moralske Sager”) var emner Holberg oppfattet som hovedanliggender. Dertil sier også løytnanten:

Det første Bud i Philosophien er at kiende sig selv, og jo meere en forfremmes derudi, jo slettere Tanker har han om sig selv, jo meer synes ham der staar tilbage at lære. Men I giør Philosophie til Fægtekonst, og holder den for Philosophus, der ved subtile Distinctioner kand forvende Sandhed, og reede sig udaf alle Meeninger, ved saadant giør I jer forhadt af Folk, og bringer Lærdom i Foragt, saasom mand bilder sig ind, at saadanne underlige Lader ere Studeringers rætte Frugt.

En liknende oppklaring finner man ikke i denne oppsetningen, selv om løytnant-skikkelsen alluderer til naturrett, men lar det stå igjen ubeskrevet. I stedet er det den kristne botsøvelsens metode (landet er bygget på kristne verdier, tross alt) som inkvisitorisk anvendes for å få Erasmus til å oppgi sine meninger og føye seg etter flertallet (og til slutt få Lisbeth - ad en uventet twist). Jeg gremmes ved tanken på at en eller annen Civita-rådgiver kommer til å se dette opptrinnet og umiddelbart tenke at her har Erasmus blitt cancelled av de woke landsbyfolkene. Nu vil jeg lige skrive et notat. Løytnantens nye linjer alluderer til den messende metadialogen: Han posisjonerer seg - kanskje bevisst, gitt Holbergs liknende posisjon, men jeg er ikke helt overbevist - som en forsvarer av religionen av pragmatiske årsaker. “Du skal ikke ta troen fra folk,” sier han, og peker batongen på Erasmus. Løytnanten insisterer på at landet er i krig, og “beviser det” ved å la alle sine ansiktsløse soldater gjenta “jeg vet at vi er i krig”, som en direkte utfordring av Erasmus’ tidligere utsagn: “En løgn blir ikke sann bare fordi den gjentas av mange nok.” Kanskje er det faktisk sånn at flertallet, gjennom språket, former bevisstheten, og dermed virkeligheten?