[Arkiv] Interaktiv påskekrim, april 2021

FORKLARING: Dette er et arkiv av en interaktiv påskekrim jeg skrev på Twitter i April 2021, for å ha noe å gjøre i koronapåsken. Alt som ender med et spørsmål var en avstemning hvor leserne fikk bestemme hvor historien gikk. Den kan leses samlet - men nokså uredigert - her.

I den søvnige kommunen Heckeringshire, med kommunesentrumet Heckering (innb. 700), er to etterforskere på vei til et åsted. Den yngre av de to, DI Hendrick, bemerker til sin eldre kollega, DCI Gordon, at det jo bare er en snau uke siden sist. DCI Gordon nikker.

«I snitt har vi faktisk et mord i uken.» Hendrick blunker. Hun kan ikke ta øynene av veien, der de suser forbi strågule beitemarker og lave, litt forfalne steingjerder. Til sist spør hun likevel: «Er ikke det litt – uvanlig?»

Gordon tar et trekk av pipen samtidig som han trekker på skuldrene. «Tja. Kanskje litt uvanlig?» Han mumler noe og tar et nytt trekk av pipen. «Hva var det siste der, sjef?» spør Hendrick.

Gordon sukker, og peker på en avkjørsel noen hundre meter fremme. «La oss ta en omvei. Jeg har ikke fått lunsj-pinten min i dag.» Hendrick skotter bort på den gamle etterforskeren. "Har vi det ikke litt ... Travelt, da?"

Gordon lener seg bakover i setet og fnyser. "Enkefru Bardon blir neppe MER død om jeg får en pint først."

TAR DE EN OMVEI?

DE TAR EN OMVEI

«When in Rome», tenker Hendrick – bare litt oppgitt – og svinger av. Puben er en liten, alderdommelig steinkonstruksjon, men på denne tiden av året har gjestene begynt å trekke til trebenkene og bordene utenfor. Hendrick melder seg frivillig til å vente ute mens Gordon henter øl.

Det tar litt tid før Gordon kommer tilbake. Grunnen til det, forteller han, er at han kjenner pubeieren fra før. «Alle kjenner alle her.» Hendrick drikker av ølen sin og tenker at det gjør de nok. «Har du bodd her hele livet?», spør hun for å fylle stillheten.

Gordon nikker. «Eller,» legger han til. «Ikke HELE livet. Var i byen for å bli politi, i sin tid. Men jeg søkte meg tilbake så snart jeg kunne.» Ølglassene tømmes gradvis. Hendrick må henge i for å holde tritt med Gordon. «Har løst et mord i uken i snart 30 år,» skyter han inn.

«Om det du sa tidligere,» begynner hun, like før de må reise seg. «At dere har i snitt et mord i uken.» Gordon snøfter. «Det høres jo veldig mye ut, men om man ser på hele regionen … Så er det ganske gjennomsnittlig,» avslutter han.

Hendricks kan ikke gjøre annet enn å rynke brynene. «Men da må jo det være Heckeringshire alene som sørger for det snittet?» Gordon trekker på skuldrene: «Folk flytter jo hit likevel. Så ille kan det ikke være.» Resten av turen til Bardon-huset skjer i taushet.

Hendrick er fullstendig avhengig av Gordon, som har stålkontroll på hvilken krøttersti som fører til hvilket hus. «Der,» sier han til slutt, og indikerer en avkjørsel. Grinden som skiller hovedveien fra avkjørelsen står på vidt gap.

«Ah,» sier Gordon. «Jaisalmer er her alt.» En sivil bil som er altfor ny til å kunne ha tilhørt en «Enkefru Bardon» står parkert i oppkjørselen. Hendrick rekker så vidt å registrere et blått hus og en kjøkkenhage, før de møtes av en kvinne iført en posete, hvit kjeledress.

«SOCO Mitu Jaisalmer», introduserer kvinnen seg, og tar Hendrick i hånden. Hendrick svarer, og registrerer at åstedsteknikeren er på hennes egen alder. «Ny uke, nytt mord i Heckeringshire,» smiler hun sardonisk. Gordon bare nikker.

«Jaisalmer er den eneste SOCO-en vi har her ute,» forklarer Gordon. «Hun dekker hele regionen, men hun er ofte i Heckeringshire.» Jaisalmer trekker unnskyldende på skuldrene. «Jeg har meldt inn behov for minst en ekstra SOCO, men de offentlige budsjettene …» Hendrick nikker.

«Jeg tror dette blir ganske enkelt og greit», sier Jaisalmer og snur seg mot huset. «Men det er fremdeles mye søl. Se hvor dere setter føttene.» Hun holder ut to par vinylhansker og små plastposer til å ha på føttene.

En hånd ligger ensom like utenfor ytterdøren. Et blodspor fører fra hånden og inn i huset. «Ja,» sier Jaisalmer. «Dette var så langt hun kom før hun ble slept inn igjen. Det er ikke bedre inne.»

Inspeksjonen av huset gjorde dødsårsaken veldig åpenbar: Jaisalmer hadde allerede møysommelig kartlagt alle delene av enkefru Bardon hun hadde funnet. «Jeg trenger litt frisk luft,» erklærer Gordon.

Hendrick blir stående inne. «Jeg har», begynner Jaisalmer, «også en klar kandidat til mordvåpen.» Hun kaster et megetsigende blikk på vedøksen som står halvveis begravd i bordplaten. Hodet på vedøksen er dekket i størknet blod, mens skaftet har flere blodige håndavtrykk.

«Dere kom litt sent,» sier åstedsteknikeren plutselig. Hendrick nikker. «Lunsj-stopp». Jaisalmer nikker tilbake, og tenker seg litt om før hun sier: «Et tips: Gordon kjenner alle og vet hva han gjør, men tror også at han er Inspektør Morse. Ikke la ham slippe unna med det der.»

De går ut, og finner Gordon, som har tent opp igjen i pipen. «Du sa det var enkelt og greit, Jaisalmer.», brummer han ut av munnviken. «Hva mente du med det?» Som respons åpner hun kameravesken hun har over skulderen, og tar ut et speilreflekskamera.

«Vel,» sier hun og skrur på kameraet. Hun blar litt, og viser den lille skjermen til Gordon, som myser, myser litt mer, og til slutt rister på hodet. Jaisalmer sukker, og viser den til Hendrick i stedet.

Den lille skjermen viser et nærbilde av et blodig treskjefte, hvor noen sirlig utskårne bokstaver er synlige. «Noen har gravert et navn inn i økseskaftet. Som for å indikere hvem den tilhører.» Hendrick hever øyenbrynene.

«Ok, nå er det viktig å ikke skyte fra hoften her,» innvender Gordon. «Det er slett ikke sikkert eieren av øksen er den som har brukt den. Men han er i alle tilfeller mann vi må snakke med.»

En liten tredør felt inn i husets grunnmur fanger blikket til Hendrick. «Hva er det der?» spør hun. Gordon lar blikket gli over stedet hvor Hendrick peker, tilsynelatende uten å se noe. «Døren», legger hun til.

«Åh, døren.» blåser Gordon. «De fleste av disse husene har en sånn. Det er en liten jordkjeller – egentlig bygget inn for å oppbevare poteter og denslags. Nå har jo alle kjøleskap i stedet, så de er bare fylt med alskens skrammel.»

«Jeg har ikke vært der inne,» legger Jaisalmer til. «Låst, og – jeg fant ikke nøkkelen. Som Gordon sier – det er sikkert bare noen rustne hageredskaper der.» Hendrick skuler på kjellerdøren, og på den gammeldagse hengelåsen som holder dem ute.

LETER DE ETTER NØKKELEN?

(står ikke opp midt på natten for å fortsette, så dere kan stemme frem til ca klokken 9 i morgen)

DE LETER ETTER NØKKELEN

Jaisalmer biter underleppen sin tenksomt. «På den annen side», sier hun til slutt, «så burde vi teknisk sett undersøke hele huset. Også arealene hvor det er usannsynlig at vi finner noe.» Gordon sukker. Hendrick smiler.

Kjellernøkkelen viser seg å være oppbevart i en blomsterpotte som står på kjøkkenbenken, og er full av krimskrams. Jaisalmer tar den forsiktig utav, og skal til å slippe den nedi en foreseglbar plastpose, før hun ombestemmer seg. «Vi skal jo faktisk bruke den.»

Innsiden av jordkjelleren er som Gordon lovet: Trang, med jordgulv, og med noen potetbinger som i tidens fylde har blitt fylt med alt annet enn poteter. Jaisalmer skrur på en liten lommelykt.

«Hva er det der?» spør Hendrick, og peker på noe som stikker opp av jordgulvet. Jaisalmer vender lyset mot det, og hjørnet av en liten metallboks blir synlig. «Hold denne,» sier Jaisalmer til Gordon, og gir ham lykten.

Metallboksen er ulåst. Noe inne i den skrangler i det Jaisalmer løfter den opp. Ut av boksen drar hun en forseggjort kniv i en svart slire. «Jaha,» sier Hendrick. Jaisalmer snur kniven mot lyset, og dekorasjonen på skjeftet – en ørn som holder et hakekors – glimter mot dem.

Jaisalmer drar kniven ut av skjeftet, og leser – på haltende tysk – ordene gravert inn i bladet: «Meine … Ehre .. heibt …. Treue?» «Heißt,» retter Gordon. «En nazi-dolk?» spør Hendrick, litt skeptisk. «Hvordan endte den opp her?»

Jaisalmer fniser. «Drev Enkefru Bardon og samlet på nazi-memorabilia?» Gordon ser ut som at han skal til å humre, men tar det i seg. «Nei, det …. Kanskje. Hm.» «Hva?» spør Hendrick og Jaisalmer i kor. «Vel,» begynner Gordon.

«Hva?» spør Hendrick og Jaisalmer i kor. «Vel,» begynner Gordon. «Det er en del av den lokale mytologien. Gamlingene i traktene mener at det var nazi-spioner her før krigen.» Både Hendrick og Jaisalmer stirrer på ham. «Bare sprøyt, om du spør meg,» legger han raskt til.

Jaisalmer legger kniven i en pose og forsegler den. «Jeg tror ikke dette er relevant,» sier Jaisalmer, «men jeg er veldig nysgjerrig.» Under dolken er metallboksen full av gamle avisutklipp og brev. «Uleselige», erklærer Jaisalmer om brevene. «Blekket har falmet for mye.»

«Trenger spesialutstyr.» I stedet bretter hun ut et avisutklipp. «Dette ser ut som at det handler om nazi-spionene dine, Gordon.» Gordon rekker ut hånden, og fisker resignert frem et par lesebriller fra en lomme med den andre. «La meg se.»

Gordon får utklippet. «Heckeringshire Herald, du verden. Lagt ned på 80-tallet. Hm. 1937 …» Hendrick forsøker å lese over skulderen hans. «Hva står det?» Gordon kremter, og leser høyt: «MURDERED VAGRANT WAS GERMAN SPY?»

Resten av avisutklippene dreier seg om samme sak: En mann ingen kjente hadde blitt drept i Heckeringshire, våren 1937. Enkelte var overbevist om at denne mannen var en av flere tyske spioner som oppholdt seg i området, men politiet hadde ment at det var «svært usannsynlig.»

De fant aldri gjerningsmannen. Alle tre kikker på dolken i posen som Jaisalmer fremdeles holder. «Det kan være en replika,» vedgår hun. Ute i dagslyset, utenfor kjelleren, virker nazispionene brått litt mindre aktuelle.

«Noe mer vi burde se, Jaisalmer?» Gordon legger lesebrillene tilbake i lommen. «Hvis ikke så drar vi og besøker –» Hendrick innser at Gordon ikke hadde klart å lese navnet på skjeftet. «Arthur Cottrell», fullfører hun. Gordon mister nesten pipen. «Øksen tilhører Artie?»

«Kjenner du ham?» spør Hendrick. Gordon nikker. «Ja, kjære vene. Kjente faren hans også. Fine folk. Dette må jo bety at noen har stjålet øksen til Artie.» Jaisalmer gjør en slags halvgrimase. «Vel …»

«Hva mener du med ‘vel’?» fnyser Gordon. «Du vet hva jeg mener, Gordon. Dette er et av få steder i England hvor folk som har vært naboer i en mannsalder plutselig dreper hverandre fordi de ikke blir enige om hvor høy hekken skal være.»

«Nå synes jeg du er veldig kategorisk og litt hyperbolsk,» svarer Gordon. Jaisalmer trekker på skuldrene. «Jeg bare sier det – det kan være Arthur Cottrell, selv om du kjenner ham.» Hendrick ser fra Gordon til Jaisalmer. «Uansett,» sier hun. «Vi drar og besøker Cottrell.»

Hendrick snur seg mot Jaisalmer. «Du er vel tilgjengelig hvis vi trenger deg?» Åstedsteknikeren nikker: «Absolutt. Men om dere skal finne flere lik, så ville jeg satt pris på om dere fant dem før klokken fem. Det er fredag.»

Veien til Arthur Cottrell er – for Hendrick – umulig å skille fra veien til Bardon-huset. Gordon vet selvsagt nøyaktig hvor de skal. Det føles merkelig tomt i bilen uten Jaisalmer. «Planer for helgen?» spør Hendrick. «Hæ,» svarer Gordon.

«Jeg lurte på hva du skal gjøre i helgen?», forklarer hun. «Det er en kollegial ting å spørre om.» Gordon humrer. «Aha. Middag med fruen – blir ofte sene kvelder ellers. Se krim på TV.» Hendrick ler. «Ser du krim på TV?»

«Klart det,» svarte Gordon. «Det er kanskje ikke så realistisk, men det er alltid et durabelig mysterium med alskens kryssende motiver. Det er aldri de enkle sakene, hvor de finner den forsmådde elskeren stående over partnerens lik.»

Huset til Arthur Cottrell er ganske likt Enkefru Bardons. Grønt i stedet for blått, og med en prominent hoggestabbe i stedet for en kjøkkenhage. Til og med samme jordkjeller, med samme sort unnselige dør.

Men ingen Arthur Cottrell. «Hvis det var ham oppe hos Barndon, så har han ikke vært hjemme for å skifte engang,» poengterer Hendrick. Gordon nikker, og kaster et nytt blikk rundt i den plettfrie stuen. Døren hadde vært ulåst, så de gikk rett inn.

«Burde vært noen blodspor her, i det minste.» Han ser synlig lettet ut. «Det frikjenner ikke Cottrell,» minner Hendrick ham på. «Kan bety at han gikk et annet sted.» Gordon brummer som respons.

«Hva er dette?» Hendrick peker på en haug ark på stuebordet. «Cottrell … skrev?» Gordon rister på hodet. «Ikke så vidt jeg vet. Hva er det?» Hendrick lener seg over bordet. «Ser ut som et manuskript, med kommentarer fra en redaktør eller noe. Minner meg om skolen.»

«Ser ut som at Cottrell har slått seg på lokalhistorien,» avslutter hun. Gordon flirer. «Du vet hva de sier om menn i en viss alder. Men Artie var alltid veldig opptatt av de lokale legendene – sånn som nazi-greiene.»

Hendrick leser tittelen: «MURDERSHIRE? Exploring the extraordinary death toll of Heckeringshire». «Jaha», svarer Gordon. «Er han inne på noe?» spør Hendrick. Gordon sukker. «Vi snakket jo om dette tidligere. Dette med mordene er også en lokal fascinasjon.»

"Mest sannsynlig er det jo bare en ‘law of large numbers’-situasjon,» fortsetter Gordon. «Law of large numbers hvordan da?» innvender Hendrick. «Altså,» sier Gordon. «Hvis veldig mange blir myrdet på et lite sted i løpet av, si, fem år, så er det kanskje litt suspekt.»

Hendrick nikker. «Likeså med femti år,» fortsetter Gordon. «Men om man utvider perspektivet til 500 år, så vil man sannsynligvis se at det bare en statistisk anomali, som jevner seg ut på sikt.» Hendrick hever et øyenbryn.

«Ikke for å bli konspiratorisk, Gordon,» svarer hun. «Men hvis det er sånn at mengden mord i Heckeringshire plutselig skjøt fart et bestemt år, så kan jo det tyde på at det finnes en seriemorder her?»

Gordon humrer. «Pff. Seriemorder. Det er sånt de har på TV og i USA.» Han rister på hodet. «Nei, jeg vet ikke nøyaktig hvilket år mord-trenden begynte. Men det kan da ikke være så lenge siden.»

Hendrick ser tenksomt på arkene med Cottrells skriverier. «Hvor ville man gått for å finne det ut?» Gordon trekker på skuldrene. «Vi har jo arkiver på politistasjonen i Heckering, men om du vil lenger tilbake … Kanskje noen på biblioteket vet?»

Hendrick nikker. «Det får bli mens jeg har fri. Hva gjør vi med Cottrell?» Gordon stopper pipen. «Jeg legger igjen visittkortet mitt her, og ringer ham senere. I mellomtiden får vi snakke med naboene til Bardon.»

«Naboer» viser seg å være en relativ størrelse i Heckeringshire. Det er sjelden kortere enn en halv kilometer mellom husene. Bardons naboer har ikke sett henne gå ned til posthuset ved hovedveien siden dagen før, men har ellers verken hørt eller sett noe annet av interesse.

«Det er jo rart,» sier Hendrick da de er tilbake i bilen. «Man skulle tro det ble litt leven av å partere noen levende.» Gordon sukker. «Det skulle man. Men folk her ute har en tendens til å kun få med seg det de vil.»

Gordon setter Hendrick av i selve Heckering, hvor hun leier en liten leilighet. «Ville sagt god helg, men hvis vi får lov til å skrive overtid, så burde vi få tatt den praten med Artie i morgen.» Hendrick vinker. «Jepp. Snakkes. Eller, forresten - er biblioteket fremdeles åpent?»

«Biblioteket?» spør Gordon. «Åja,» fortsetter han. «De er vel åpne en liten time til.» «Flott,» svarer Hendrick. «Da rekker jeg en kjapp tur dit.» Gordon kommer med en siste formaning før han kjører: «Ikke rot deg bort i gamle mysterier. Vi har et nåværende mysterium å løse.»

Telefonen til Hendrick ringer på vei til biblioteket. «Hei,» sier Jaisalmer fra den andre enden. «Håper det går greit at jeg slo opp nummeret ditt. Jeg får betalt for å være on call her i Heckering over helgen, men jeg kjeder meg – blir du med og tar en øl?»

GÅR HENDRICK PÅ BIBLIOTEKET MENS DET FREMDELES ER ÅPENT, ELLER MØTER HUN JAISALMER?

HUN GÅR PÅ BIBLIOTEKET

Hendrick tenker seg litt om. «Egentlig ja, men jeg vil innom biblioteket først.» Det blir stille i den andre enden. «Biblioteket?» Hendrick nikker, og så innser hun at nikkingen ikke kan høres. «Må sjekke noe. Om saken. Etterpå?»

Jaisalmer høres litt lattermild ut. «Er det fordi du ikke vil være med meg - eller fordi du veldig gjerne vil på biblioteket?» «Um, sistnevnte,» svarer Hendrick. «Ok,» sier Jaisalmer. «Da foreslår jeg at jeg blir med deg på biblioteket. Så kan vi drikke øl etterpå.»

Det har begynt å bli mørkt da de møtes utenfor det kommunale biblioteket. «Så hva er det egentlig du ser etter?» spør Jaisalmer mens de går inn. «Ikke helt sikker,» svarer Hendrick. «Tenkte jeg skulle se hvor langt tilbake mord-trenden går.»

«Ah,» svarer Jaisalmer. «Gamle aviser burde få oss et stykke, men …» Hendrick nikker. «Gordon foreslo å snakke med bibliotekaren.» Det offentlige biblioteket i Heckering er ikke et moderne stål- og glass-bibliotek, men et bibliotek med grønne lamper og mørke tremøbler.

Resepsjonen er likevel ganske moderne, likeså antrekket til den middelaldrende damen som bemanner den. «Hallo,» sier hun. «Vi stenger snart, men bare se dere rundt. Eller spør om hjelp.» Jaisalmer begynner å bevege seg i en retning, og hvisker: «Jeg sjekker mikrofilm-arkivene.»

Hendrick blir stående igjen med bibliotekaren. «Har dere noe … Lokalhistorie?» Bibliotekaren ler kort. «Ja, det har vi,» smiler hun. «Det er … Mye historie her. Kjenner du til litt fra før?» Hendrick rister på hodet. «Er ikke herfra,» føyer hun til.

«Ok,» sier bibliotekaren. «Vel, Heckering var opprinnelig en saksisk by. På 800-tallet ble den erobret av vikinger. De forsvant før normannerne kom. Klosteret – ruinene ligger litt nordover i Heckeringshire – betyr at det finnes en hel del middelaldermanuskripter herfra.»

Hendrick nikker. «Har dere manuskriptene her?» Bibliotekaren rister på hodet. «Manuskriptsamlingen herfra ble flyttet til arkivene hos et institutt med bedre plass enn oss. Vi hadde dem en liten stund, under krigen – trygger her ute. Men så ble de sendt tilbake til byen.»

«Er du interessert i håndskrifter fra middelalderen?» spør bibliotekaren. «Det kommer en del studenter innom...» Hendrick trekker unnskyldende på skuldrene. «Jeg vet ikke så mye om de tingene. Jeg er nysgjerrig på – ok, dette kommer til å høres litt rart ut… »

«Vel, nå er JEG nysgjerrig,» bryter bibliotekaren inn. Hendrick fortsetter: «Jeg fikk høre at noen skrev en bok om at det var uvanlig mange mord i området – og ble nysgjerrig på om det finnes noe historie om det?» Bibliotekaren hever øyenbrynene.

«Vel, jeg sa jo at vi hadde sendt fra oss alle manuskriptene. Men - vi har også så godt som alle bøkene basert på dem,» sier bibliotekaren og indikerer en bokhylle med glassdør, prominent utstilt ved siden av resepsjonen.

Bibliotekaren låser hyllen opp, og geleider Hendricks til den. «Mye av dette er kanskje ikke så relevant for deg, men … Hun lar en finger gli over bokryggene, før den stopper. «Denne kan være noe.» Bibliotekaren fisker ut en bok, og gir den til Hendrick.

«Life and Death in 8th Century England», leser hun. «Nettopp,» sier bibliotekaren. «Forfatteren har analysert kirkebøkene, helt tilbake til da de først begynte å holde orden ned fødsler og dødsfall. Så egentlig er det jo en analyse av hva folk flest døde av også videre …»

«… Men det er også en appendiks som bare er en oversikt over dødsfall i sognet, direkte gjengitt fra kildene.» Hendrick lager en anerkjennende lyd. Bibliotekaren fortsetter: «Rekker du å finne det du skal før vi stenger?»

Hendrick nikker. «Satser på det.» Hun setter seg ved et bord, skrur på leselampen, og blar direkte til appendiksen. Innimellom alle «Kick’d to Death by Horse» og «Expir’d from Ill Humours» er det også en god del «Bludgeon’d to Death With A Clubbe» og «Eviscerat'd with Knife».

Faktisk virker det som at det nesten alltid har skjedd minst ett mord i uken, gjennom år etter år - siden 700-tallet. Om de blir «Bludgeon’d, «Eviscerat’d», eller andre ting varierer – men innimellom alle de dagligdagse dødsfallene, er det noen som blir myrdet - hver uke.

«Hm,» sier Hendrick høyt for seg selv. Så klapper hun sammen boken og småjogger ned til kjellerlokalet hvor Jaisalmer blar seg gjennom avisutklipp. «Fant du noe?», spør Hendrick. Jaisalmer nikker. «Tilbake til 1920-tallet, i alle fall, som er så langt tilbake The Herald går ...»

Jaisalmer sukker.«…. Så er det en jevn strøm av mord. Det er … Påfallende, vil jeg si.» Hendrick peker på omslaget til boken hun selv holder. «Folk har blitt myrdet her med jevne mellomrom siden i alle fall 700-tallet. Gordon sin ‘law of large numbers’ forklarer ikke dette.»

«Nei,» medgår Jaisalmer. «Men jeg har ikke noen god forklaring, heller. Det er vel knapt noe i grunnvannet som gjør folk mordlystne?» Hendrick trekker på skuldrene. «Det er tydeligvis noe med dette stedet. Men …» Hun rynker brynene og ser på boken.

«… Det hjelper oss ikke egentlig med enkefru Bardon.» Jaisalmer reiser seg fra mikrofilm-skjermen. «Nei, det gjør det ikke. Og biblioteket stenger snart.» Hendrick nikker. «Ok - jeg leverer tilbake boken,» sier hun.»

«Nevnte jeg forresten tidligere at du er veldig søt når du er oppglød?» spør Jaisalmer. «Nei,» svarer Hendrick. «Det ville jo vært veldig uprofesjonelt i en jobb-setting.» «Mhm,» nikker Jaisalmer. «Men vi er ikke på jobb akkurat nå. Skal vi ta den ølen?»

Det ble mer enn en øl. Hendrick våkner av telefonen ringer. «Hnfg?» spør hun. «Gordon,» introduserer Gordon seg. «Det blir overtid i helgen. Vi må nesten. En fisker fant Arthur Cottrell i sjøen i dag morges.» Hendrick spør resignert: «Han var vel ikke i live?»

Gordon snøfter. «Nope. Plukker deg oppe utenfor leiligheten om et kvarter?» Hendrick kaster et blikk rundt på rommet - som ikke er leiligheten hennes, men rommet til Jaisalmer på The Heckering Inn.

HVA SIER HENDRICK TIL GORDON?

HUN SIER "JEG ER IKKE HJEMME"

«Eh. Jeg er ikke hjemme,» svarer Hendrick, før hun rekker å tenke seg om. Jaisalmer kveler en latter. «Ok,» sier Gordon, etter en liten pause. «Hvor jeg skal plukke deg opp?» Jaisalmer gestikulerer frenetisk, og hvisker: «Kaffekiosken!» Hendrick svarer Gordon: «Kaffekiosken?»

«Kaffekiosken – i Heckering, antar jeg?» «Jepp,» nikker Hendrick. Gordon snøfter. «Skjønner ikke hvorfor den unge mannen der skal gjøre så mye rart med kaffen - greit, når da?» Hendrick ser panisk fra klokken til Jaisalmer, og svarer: «Uh – om … 15 minutter?»

«Hvorfor i alle dager sa du femten minutter!?» spør Jaisalmer mens de småløper gjennom Heckering. «Jeg vet ikke,» svarer Hendrick. «Jeg bare sa noe som virket halvveis rimelig?» Jaisalmer stirrer på henne. «Rimelig FOR HVEM!?»

Kaffekiosken i Heckering er egentlig et mikrobrenneri, drevet av en skjeggete mann i rutete flanellskjorte. «Egentlig helt sykt at den beste kaffen i fem mils omkrets kommer fra Heckering,» sier Jaisalmer i det de kommer frem.

Gordon venter på dem. «Ah, Jaisalmer,» sier han. «Hadde tenkt til å ringe deg. Burde skjønt at det var du som hadde lurt DI Hendrick til dette etablissementet.» Jaisalmer smiler unnskyldende. «Jeg har en tendens til å lokke uskyldige politifolk inn i fristelse. Kaffe, Gordon?»

Gordon rister på hodet. «Nei takk. Lowery har lovet å personlig skyte meg hvis jeg drikker mer enn en kopp dagen.» Gordon kommer Hendricks spørsmål i forkjøpet: «Jonathan Lowery, legen her i Heckering.» De blir stående og se på håndbryggene renne ned. «Shotgun,» sier Jaisalmer.

De møter noen oppskakede turgåere i skyggen av en høy, rektangulær steinbygning som ser veldig gammel ut. «Romersk fyrtårn,» bemerker Gordon. «Jøss,» sier Hendrick, klatrende ut fra baksetet. «Var romerne også her?» Gordon tenner pipen. «Mja, de var vel både her og der.»

«Men de var ikke her så lenge – bygget fyrtårnet og veien, og så stakk de. Anla byer lenger sør og lenger nord. Nuvel. Vi har et lik å inspisere. Jaisalmer?» Åstedsteknikeren har allerede tatt kameraet ut av vesken. «La oss se hva som skjedde med Arthur Cottrell,» sier hun.

«Vi så ham flyte i vannet, og han svarte ikke da vi ropte – så vi dro ham opp på land,» forklarer en av turgjengerne. «Men vi trodde jo ikke at -» Hendrick legger en hånd på skulderen hans. «Det var snartenkt av dere, å ikke la ham bli ført avgårde med strømmen. Nå vet vi.»

Jaisalmer tråkker tilbake mot Gordon og Hendrick etter å ha fotografert liket fra ulike vinkler. «Han må selvfølgelig obduseres ordentlig.» Gordon sukker. «Altså ikke her, og av noen med en faktisk legeutdannelse,» legger Jaisalmer til.

«Det var enklere før,» sier Gordon melankolsk. En fast rettsmedisiner, klar til å rykke ut …» Jaisalmer trekker på skuldrene. «En fantasi fra før meg og Hendrick ble født, Gordon – da kommunene hadde en Sareptas krukke av penger til omreisende patologer.»

«Men,» fortsetter hun, «man trenger ikke være rettsmedisiner for å se skuddsårene i ryggen hans.» Hun viser frem bildene på kameraet. For Hendrick ser det ut som to lillefingerstore, mørke hull, med en blek, ujevn kant som har blitt vablete av vannet.

«Dette er like til venstre for ryggsøylen, ved skulderbladet. Det ville vært en del blod, men det må ha lekket ut i sjøen.» Gordon nikker. «Så vi kan utelukke et uhell.» Jaisalmer trekker på skuldrene. «Det kan jo være at han falt i sjøen ved et uhell.»

«Men noen skjøt ham jo definitivt først – sannsynligvis med vilje. Dere er detektivene, men jeg tipper noen skjøt ham og så dumpet ham.» Hendrick nikker. «Kan du si noe om hva han ble skutt med?» Jaisalmer rister på hodet. «Jeg tipper rifle, men vi må sende ham nordover.»

Jaisalmer viser etterforskerne en gjennomsiktig plastpose hvor en liten, metallisk eske er synlig. «Jeg fant også et par ting i lommene hans. Dette – et sigarett-etui, eller noe slikt?» Gordon tar resignert på seg lesebrillene. «Ah,» sier han. «Ja. Har en slik selv.»

Han holder posen med etuiet mot sollyset. «Akk. Les inskripsjonen for meg, er du grei, Hendrick.» Hendrick tar posen og leser: «The Heckeringshire Gentlemen’s Lodge». Jaisalmer skjærer en grimase. «Ugh.» «Hvem – eller hva – er det?» spør Hendrick.

«Det er en syklubb for snobbete, pensjonerte menn i Heckeringshire,» svarer Jaisalmer. «Det er en tradisjonsrik herreklubb,» svarer Gordon. «Nemlig,» konkluderer Hendrick. «Men hva gjør de?»

Gordon humrer. «I gamle dager arrangerte de jakter, men det har alltid mest vært et sted hvor overklassens ektemenn går for å drikke, røyke og spille kort i fred.» Jaisalmer skuler. «Det han sa, bare uten stjerner i øynene. Jeg kan ikke tro at Arthur Cottrell var medlem der?»

«Nei,» sier Gordon tenksomt. «Han var nok ikke det. De liker pengesterke medlemmer – de betaler forresten for restaureringen av klosteret, visste dere det?» Hendrick rister på hodet. Jaisalmer fnyser. «Gjør de det? Restaureringen av det klosteret har jo holdt på i evigheter.»

«Uansett,» bryter Hendrick inn, «så burde vi ta en prat med denne syklubben. Fant du noe annet på ham?» Jaisalmer nikker. «Apropos klosteret.» Hun viser dem et fotografi av en delvis oppløst papirlefse. «Innsiden er klistret igjen på grunn av vannet, men ... »

«Er ikke dette de turistbrosjyrene de delte ut i klosteret før de stengte?» spør hun. Gordon ser ut til å dra kjensel på den. «Jo, den ser sånn ut.» Jaisalmer blar til neste bilde. «Den andre siden er kartet over klosterområdet som fulgte med – men det er fullt av notater?»

Hendrick ser nærmere på det vasstrukne papiret, og kan skjelne masse små sirkler, piler og notater skrevet på og rundt et kart. «Vel,» sier hun. «Cottrell holdt jo på med et lite historieprosjekt. Kanskje dette har noe med det å gjøre?»

«Greit,» sier Gordon. «Vi må snakke med The Lodge – men kanskje også høre om noen så Artie oppe ved klosteret i går.» Han sukker. «Nå har vi plutselig to mord å hanskes med, så det blir nok litt overtid denne helgen.»

DRAR DE TIL THE HECKERINGSHIRE GENTLEMEN'S LODGE ELLER TIL KLOSTERRUINEN?

DE DRAR TIL THE HECKERINGSHIRE GENTLEMEN'S LODGE

Gordon og Hendrick bestemmer seg for at The Lodge er det mest lovende sporet. Klosteret får vente. Jaisalmer blir igjen på stranden for å sørge for at Cottrell sendes nordover. «Heldigvis ikke min jobb å snakke med disse vandrende museumsgjenstandene dere skal møte,» sier hun.

«Jeg får inntrykk av at Jaisalmer ikke er så begeistret for medlemmene av denne klubben,» sier Hendrick i bilen. «Jaså,» svarer Gordon tørt. «Hun har sine grunner. De fleste av dem er … Gammeldagse.» Hendrick nikker. «Hva slags gammeldags?» Gordon ser spørrende på henne.

«Det finnes folk som spiser middag veldig tidlig,» begynner Hendrick, «og så finnes det folk som mener at jeg ikke burde ha stemmerett og at Jaisalmer ikke burde få lønn. Begge er ‘gammeldags’. Hva slags type er dette?» Gordon skjærer en grimase. «Litt begge deler, er jeg redd.»

The Lodge er, som navnet tilsier, bygget som en overdimensjonert jakthytte. Bilene parkert utenfor – brede terrengbiler av alle slag – indikerer en lengten etter villmarken som ikke akkurat matches av plasseringen, snaue tre kilometer fra Heckering.

Trappegelenderet er fullt av utskjæringer, og avbilder storvilt som knapt har eksistert i denne delen av England de siste 200 årene. «Sjarmerende,» sier Hendrick. «Folk med penger blir oppdratt til å tro at det er de som bestemmer hva som er god smak,» påpeker Gordon.

«Siden de er rike er det ingen som befrir dem fra den misforståelsen.» Hendrick ler kort. Gordon fortsetter: «De kommer til å prøve å irritere deg. Dette er privatskolegutter som aldri har gjort en dags arbeid.» Hendrick nikker. «Så du gelenderet? Jeg er allerede irritert.»

«Alt jeg ber om er at du ikke slår dem ned eller noe sånt,» sier Gordon. «Kommunen har ikke råd til erstatningssaker.» Hendrick viser håndflatene avvæpnende. «Når har jeg noensinne gjort det, Gordon?»

«Vel, det har du ikke», innrømmer Gordon. «Men du kommer til å ha lyst.»

Klubben er så livlig som en pensjonistklubb for overklassemenn kan være, gitt at det er lørdag formiddag. Fra en lang, mørk bardisk av en tresort det ville vært ulovlig å importere i dag, serveres det generøse drinker. Utstoppede dyrehoder observerer dem fra alle veggene.

«DCI Gordon!» utbryter en tweedkledd, høy og mager mann med en upåklagelig bart. «Lenge siden sist – heldigvis, får man si, eller hva?» Mannen humrer godmodig. «Earl Salcombe!» svarer Gordon med en tilgjort overklasse-dialekt, og tar Salcombe i hånden. «Alt er bra med fruen?»

«Absolutt, absolutt,» svarer den gamle adelsmannen. «Faktisk er hun rent FOR kvikk – driver meg ALDELES fra konseptene. Så her er jeg, og drikker meg mot en tidlig grav! Ha-ha!» Gordon falsk-ler tilbake, mens Hendrick prøver for harde livet å ikke rulle med øynene.

«Men Gordon – hvem er denne sjarmerende lerkefuglen? Du må introdusere oss!» Gordon kremter. «DI Hendrick,» introduserer hun seg selv, og klemmer Salcombes hånd til han krymper seg litt. «Hyggelig, Salcombe.»

Salcombe blunker: «Nå-nå-nå! Om jeg skal kalle deg DI, så insisterer jeg på at du skal kalle meg Earl! Ha-ha! Eller hva?» Hendrick smiler, og sier: «Nei.» Salcombe lar masken glippe et øyeblikk, og skøyerglimtet i øyet erstattes av noen generasjoners nedarvet forakt.

«Uansett!», bryter Gordon inn, litt panisk. «Vi er her i embets medfør, Earl – har noen spørsmål om en sak vi arbeider med.» Glimtet er tilbake når Salcombe utbryter: «Ah! Aha! En sak! Du verden, Gordon – det rent tårner seg opp med lik heromkring, gjør det ikke?»

Gordon nikker. «Ja, du kan så si. To bare denne helgen, men – og dette er veldig spesielt! – en av dem hadde et av disse sigarett-etuiene dere gir til medlemmer.» Salcombe rynker et frisert bryn. «Denne sorten?» spør han, og trekker et etui opp av brystlommen.

«Eksakt,» svarer Gordon. «Mener du å si at det er et av VÅRE medlemmer som har avlidd?» Den eldre etterforskeren legger ansiktet i utstudert tenkende folder. Hendrick noterer seg fremgangsmåten. «Det er nettopp det, Earl – vedkommende som eide dette etuiet ...» Gordon stopper.

Etter en dramatisk pause fortsetter han. «Vedkommende virker ikke helt som typen.» Ny pause. «Spesiell affære, dette.» Pause. «Meget spesiell.» Gordons uthaling har åpenbart slitt bort det siste av Salcombes tålmodighet, som hveser: «Gordon, hvem er det? – ut med det!»

«Kjenner du Arthur Cottrell, Salcombe?» spør Gordon omsider. Det ser ut som at luften går ut av adelsmannen. «Cottrell?», spør han seg selv. «Cottrell, Cottrell … Nei. Ingen medlemmer her ved det navnet.» Hendrick bryter inn: «Dere selger ikke etuiene som suvenirer eller noe?»

Salcombe retter seg opp i stolen. «Som suv – absolutt ikke! På ingen måte, unge dame. De er høyt verdsatte medlemsbeviser!» Hendrick trekker på skuldrene. «Så Cottrell må ha funnet, stjålet eller kjøpt sin?» Salcombe nikker, og mumler «… stjålet. Må være stjålet.»

Litt høyere sier han: «Ingen her har pengeproblemer, unge dame. Hvorfor skulle noen selge etuiet?» Gordon klapper hendene sammen. «I alle tilfeller,» begynner han, «så fant vi et slikt etui på Cottrell. Cottrell var selv mistenkt for et mord –» Salcombe reiser seg. «Hva?»

Salcombe ser fra Gordon til Hendrick. «Hvem var han mistenkt for å ha drept?» Gordon ser på Salcombe. «Enkefru Bardon – hvis det sier deg noe.» Bascombe setter seg ned igjen. «Nei. Bardon – kjenner slekten, men … Nei. Når da?»

Hendrick biter seg merke i at svette har begynt å perle seg i pannen til Salcombe. «I går. Så,» fortsetter Gordon, «du har ingen kjennskap til Cottrell – eller etuiet hans?» Salcombe rister på hodet. «Greit om vi ser oss litt rundt?» spør Hendrick.

Salcombe har helt glemt den jovial-misogyne adelsmann-personaen. «For all del,» sier han raskt. «Jeg kan ikke forestille meg hva dere tror dere skal finne her, men bare slå dere løs.» Glimtet i øyet kommer gradvis tilbake.

I det de reiser seg, sier Salcombe: «Jeg gir beskjed til barmannen om at du skal få en øl på huset, Gordon.» Han humrer så barten rister. «Vi vet alle hvordan det offentlige betaler! Ha-ha!» Gordon rister på hodet og smiler trist. «Takk som byr, men jeg kan ikke drikke på vakt.»

Hendrick lar Salcombe flytte seg til andre siden av rommet før hun sardonisk spør: «Neivel?» Gordon snøfter. «Jeg kan drikke på vakt, men ikke på hans regning. Det er med de små almissene de setter klørne i deg.» Hendrick nikker.

«Jeg la merke til at han virket langt mindre overrasket over at Cottrell var død, enn over at Cottrell hadde drept Bardon,» sier hun. Gordon smiler fornøyd. «Du fikk med deg det, altså. Her er en liten leksjon, Hendrick ... Akk, skulle hatt en øl likevel, nå.»

Gordon fortsetter: «Hemmeligheten med disse folkene er å ikke be dem om informasjon, men å gi dem små drypp av spennende informasjon, helt til de forteller hva de vet nærmest ved et uhell.» Hendrick flirer. «Så du har spilt femdimensjonal sjakk siden vi kom inn?»

Gordon sukker. «De oppfører seg alltid som om de er mistenkte, men egentlig liker de bare den mentale katt- og mus-leken. Kan de snakke og tenke seg rundt den nysgjerrige etterforskeren? Morsomt for dem, slitsomt for meg. Gjør saker som denne vanskeligere.»

Mens de beveger seg litt formålsløst rundt i den enorme hytten, spør Hendrick: «Visste du at det finnes land som har avskaffet adelen?» Gordon humrer. Mens han tenner pipen, sier han: «Vi burde bestemme oss for hva vi ser etter...»

«... Sjansen for at vi snubler over noe viktig på måfå er, statistisk sett, ganske lav.» Hendrick stopper, og svarer: «Åja?» De står utenfor en dør i kjelleren, med en forgylt plakett på som annonserer rommets funksjon: «ARMORY».

«Våpenrommet,» legger Gordon overflødig til. «De jakter jo ikke lenger, men de har visstnok rifler og hagler nok til et helt jaktlag her.» Hendrick hever øyenbrynene og ser forventningsfullt på Gordon. «Hva?» spør han.

«Jaisalmer tippet at Cottrell ble skutt med en rifle,» minner Hendrick ham på. «Det var da som faen,» svarer Gordon. Hendrick dytter den ulåste døren forsiktig opp. «Hm,» sier Gordon. «Jeg er sikker på at det er ulovlig å oppbevare våpen og ammunisjon sammen bak en ulåst dør.»

Rommet er større enn det ser ut fra utsiden. To av veggene dekkes av hyller fulle av ammunisjon, mens et utvalg rifler og hagler henger utstilt på de andre to. Et tynt lag med støv dekker arbeidsbenken i midten av rommet. «Se her,» sier Hendrick, og peker på en av veggene.

Riflene på veggen er pertentlig organisert i rader, fem i høyden. Den ene raden har bare fire rifler, og et iøynefallende tomrom akkurat i skulderhøyde. Hendrick tar et bilde av veggen med mobilen, og snur seg mot hyllene.

«Hadde vært lettere å sjekke om det var tatt ammunisjon herfra nylig hvis vi visste hva slags ammunisjon vi så etter,» innrømmer hun. «Kanskje vi skal –» begynner Gordon, før han brått stopper og holder opp en finger.

Hendrick stopper også opp, og hører veldig tydelig skrittene som nærmer seg døren. Hun ser spørrende på Gordon, og gestikulerer på en måte hun håper kommuniserer «Hva gjør vi nå?»

PRØVER DE Å GJEMME SEG I ROMMET ELLER KONFRONTERER DE PERSONEN?

DE GJEMMER SEG I ROMMET

Gordon og Hendrick sirkler rundt arbeidsbenken, og setter seg ned med ryggen inntil den. Fra døren til rommet ser man ikke baksiden av benken. Etter hvert som skrittene kommer nærmere, blir det også klart at vedkommende snakker i telefonen.

«Cottrell drev og rotet rundt oppe ved treet,» sier en streng kvinnestemme med helt naturlig overklasseaksent. «Det må – vent,» avbryter hun seg selv i det døren går opp. «Har dere latt våpenrommet stå ulåst mens etterforskerne driver og kravler rundt her?»

Hendrick og Gordon holder pusten mens vedkommende går til veggen. «Den er på plass igjen nå,» sier kvinnestemmen, fulgt av en metallisk dunkelyd. «Dette burde du ha ordnet med en gang. For ikke å snakke om Cottrell – for en fadese. Hvem har nøkkelen til dette rommet?»

Fottrinnene beveger seg ut igjen, tilsynelatende uten å ha lagt merke til de to etterforskerne på gulvet. «Send ham ned hit. Lås det. Vis det til etterforskerne om de spør.» Døren går igjen. Hendrick fisker telefonen ut av lommen, og reiser seg opp på huk. «Se,» hvisker hun.

Den manglende riflen på veggen er tilbake. Hendrick tar bilder av hele riflen, og nærbilder av de forskjellige delene. «Vet ikke helt hva jeg ser etter,» forklarer hun. «Sender alt til Jaisalmer.» Gordon nikker. «Dette er uansett en anelse suspekt.»

De går stille ut av rommet. «Kanskje litt overflødig å si, men ikke la dem vite at vi har vært her inne. La oss spille litt teater når lakeien med nøkkelen kommer.» Hendrick gliser. «Gordon, din piperøykende Machiavelli.»

I løpet av et halvt minutt kommer noen – Gordon og Hendrick kjenner ham igjen som barmannen – joggende ned i kjelleren. Etterforskerne legger ansiktet i høflig nysgjerrige og spørrende folder, mens de ser seg rundt. «Jøss,» sier Hendrick ekstra høyt. «ARMORY?»

Gordon ser tenksom ut. «Kan vel ikke være så mye i bruk nå for tiden …» «Ah!,» sier barmannen i det han ser dem. «Jeg var nettopp på vei – for å låse av våpenrommet. Det viser seg at det ved en inkurie var blitt stående åpent. Det ville jo være et lovbrudd, eller hva, Gordon?»

Han blunker. «Absolutt, Mason, absolutt,» svarer Gordon. «Kunne vi tatt en kikk før du låser?» Mason åpner døren. «Selvfølgelig!» Etter å ha gjort noen kursoriske observasjoner, forlater de våpenrommet, og tar noen omveier ut av hytten.

Gordon hadde gjort sin beste etterlikning av noen som er fascinert av jakt og våpen, og fått ut av Mason at den aktuelle riflen skjøt noe som ble kalt .303 British. «Perfekt for storvilt her i traktene,» hadde Mason utdypet. Gordon hadde nikket anerkjennende.

Hendrick oppsummerer, i det de setter seg i bilen: «Vi har et par nye spørsmål å hanskes med: Hvem var damen – som etter alt å dømme har medvirket til drapet på Cottrell?» Gordon nikker. «Hvem snakket hun med?»

Hendrick tenker seg om. «En ting jeg ikke helt skjønte – hun sa at Cottrell hadde ‘rotet rundt ved treet’?» Gordon sukker. «Det kan jo være mye forskjellig, men om jeg skal gjette – og det skal jeg – så mener de det hviskende treet vårt.»

Hendrick hever et øyenbryn. «Et hviskende tre?» Gordon flirer. «Det er to sammenvokste trær hvor stammene har en slags fløyte-effekt når det blåser. Folk har tilskrevet det alskens overtro i århundrer.»

«Faktisk,» fortsetter Gordon, «kanskje du så det tidligere?» Det står på en ås som er synlig fra det romerske fyret. Hendrick rister på hodet. «Var ikke på utkikk etter hvisketrær. Burde vi sjekke om det er noe der?» Gordon ser på klokken.

«Rekker en tur opp der før vi stempler ut for dagen.» De parkerer bilen ved foten av åsen. «Ut på tur,» sier Gordon, og tenner pipen. «Leste en bok som nevnte noe om dette stedet,» føyer Gordon til på vei oppover. «De har den på biblioteket.»

«Noe å sjekke ut hvis du trenger noe å gjøre på etter jobb.» Hendrick kan se treet, eller trærne, i det de når toppen av åsen. Hundre meter bortenfor er fyret synlig. «Hva heter den?» spør hun. «Hva,» sier Gordon gjennom pipen. «Boken om hvisketreet.» Gordon humrer.

«’The Dark Whispers’,» eller noe sånt. Fascinerende sak.» Hendrick ser på hvisketreet. Det er, som Gordon sa, to trestammer som har flettet seg rundt hverandre, og skapt et diamantformet hull mellom stammene. Det uler svakt hver gang vinden øker. «Festlig,» sier hun.

«Men var Cottrell her?» Gordon bøyer seg ned. «Noen har vært her, i det minste.» En liten samling sigarettstumper er spredt utover bakken. Hendrick tar et bilde av dem. «Hm,» sier Hendrick, og går frem til kanten. Den andre siden av åsen går rett ned i havet.

Noen steiner stikker opp her og der. «Men det ER jo ingenting her, annet enn treet,» sier hun, litt frustert. Gordon nikker. «Treet er bare et slags landemerke, en liten kuriositet.» Hendrick kaster et siste blikk på treet. «Ok, setter du meg av i Heckering?»

«Vi får vente til vi hører noe fra Jaisalmer,» sier Gordon i det han setter henne av. Gordon drar hjem, mens Hendrick drar til biblioteket. «Tilbake allerede?» smiler bibliotekaren. «Men i dag vet jeg hva jeg ser etter,» sier Hendrick. «En bok som heter noe med ‘Dark Whispers’».

Bibliotekaren nikker. «Populær, den. Fremdeles interessert i lokalhistorie, altså?» Bibliotekaren peker på en hylle lengre inne i lokalet. «Vi har flere av denne, så bare ta med deg et eksemplar hjem. Skal vi lage et lånekort til deg?»

Hendrick kjøper kaffe fra kiosken, og setter seg på en benk. Det er enda ikke for kaldt til å sitte ute. Bokens fulle tittel viser seg å være «’The Dark Whispers’ and Other Superstitions From Heckeringshire». Heckeringshire er tydeligvis full av overtro.

De titulære ‘Dark Whispers’ viser seg å være knyttet til treet: Folk i Heckeringshire har alltid skyldt på hvisketreet for alskens ulykker og problemer. Hendrick himler med øynene, men leser videre til hun kommer over et brev fra 1600-tallet, gjengitt i sin helhet.

En prest fra Canterbury, Endeavour Whiston, hadde blitt spurt til råds av en gammel studiekamerat som hadde fått sitt prestekall i Heckering. Whiston hadde dratt til Heckering, og skrevet ned sine observasjoner underveis.

«My friend writes to me with great consternation, concerning a swell of Superstition in the remote parish of HECKERINGESHIRE. My Physician believes Country Air will aid my Humours, and so I shall leave at first light.»

«Surely, I said to my friend, upon my arrival, there can be neither Heretics nor Catholickes here, in this remote shire? ‘No’, he said, but the shiremen insist, that a kind of ‘Dark Whisper’ compel their fellow Man to Idolatrous Practice, even to act Atheistically!»

«These ‘Dark Whispers’ supposedly emanate from a certain Tree upon the Coast. My close inspection, however, reveal'd no such Unnatural Characteristick to describe this Tree, save for its unusual, deform’d Shape.

The townsmen tell me also of a peculiar site directly below the Tree: ‘The Tidal Gate’.» The monicker of ‘Tidal Gate’ belies its true nature, however, as it is no Gate, but simply a MENHIR of considerable Dimensions, a Slab of Stone made to block entry to a Cavern.

«The menhir is marked by carvings no doubt of a Heathen Nature, but I am not sufficiently learn’d in such matters as to interpret their precise Meaning. I suspect it merely marks a heathen Gravesite, and warns the Curious to leave it undisturb’d.»

«We hired several townsmen to act as a work Crew under our close supervision, to remove or destroy said aforementioned MENHIR, but found our work impeded by the rising tide, which conspir’d to entirely submerge the Worksite at High Tide.»

«My Friend has been viciously stabbed under the Cover of Night! He named his Assailant as one of the Workmen – but as his Disposition was most delirious, I dared not take him at his Word. He expir’d soon after. On the Morrow I shall leave this Accursed place, never to return.»

«Du kødder med trynet mitt,» sier Hendrick til seg selv, og finner frem telefonen. Så det VAR noe mer enn bare et tre der ute.

RINGER HENDRICK TIL GORDON ELLER JAISALMER?

HUN RINGER JAISALMER

Hendrick ringer Jaisalmer. "Hei," begynner hun. "Jeg oppdaget noe snodig om lokalhistorien her. Liker du å rapellere?"

Jaisalmer ler. "Med deg? Helt sikkert. Skal jeg møte deg i Heckering?" "Jepp," svarer Hendrick. "Jeg har alle greiene hjemme."

Jaisalmer kjører dem ut til treet. "Det skal være lavt tidevann i kveld," forklarer Hendrick. "Og jeg vil se denne mystiske steinen."

De firer seg ned sammen. "Dette er gøy", sier Jaisalmer. "Sier du det mest for min del?" spør Hendrick?" Jaisalmer nikker. "Egentlig er jeg livredd."

De kommer ned sammen. "Hooi," puster Jaisalmer. "Gøy?" spør Hendrick. Jaisalmer fikser på hestehalen. "Helt ok."

Når de først står i fjæresteinen, er det veldig lett å se obelisken som Whiston beskrev. Den stikker ut fra et hulrom i fjellet, og selv om det begynner å bli mørkt virker den nesten lysende.

"OK, la oss ta noen bilder," sier Hendrick, og finner frem mobilen. Jaisalmer hadde latt kameraet ligge, siden hun var litt bekymret for nedfarten.

"OK, la oss ta noen bilder," sier Hendrick, og finner frem mobilen. Jaisalmer hadde latt kameraet ligge, siden hun var litt bekymret for nedfarten.

"Hva slags språk er dette?" spør Jaisalmer da de kommer nærmere. Hendrick lyser på dem med mobilen. "Kan ikke lese det, men er det ikke sånne... Vikingruner?"

De ser på runene, uten å egentlig skjønne noe mer. "Hva er den lyden?" spør Jaisalmer plutselig. De blir helt stille. Hendrick hører den også. En slags hviskelyd - som blir erstattet en av en klukkende lyd fra sjøen. "Båt", sier hun.

"Kom." Hendrick tar Jaisalmer i hånden og sleper henne med seg bak en annen stein. "Hva skjer?" spør Jaisalmer. Hendrick holder en finger foran leppene, og hvisker: "Kall det intuisjon - vi blir her."

En motorbåt tøffer inn til fjæresteinen, og motorlyden stopper. Flere par føtter går i land, og snakker lavt seg i mellom.

Hendrick er sikker på at hun hører Salcombes liksom-joviale babling, mens gruppen fra båten beveger seg mot obelisken.

Stemmene blir etter hvert svakere, men båten starter ikke opp igjen. Jaisalmer kikker opp over steinen. Den siste personen, kledd i en slags blå kutte, forsvinner inn i noe som må være et hull i fjellveggen.

"Er det en vei inn?" hvisker hun. Hendrick løfter seg nok opp til å se over steinen. "Hm. Må jo være det. Men dette er kanskje ikke en fest vi vil krasje."

FØLGER DE ETTER DE KUTTEKLEDDE FREMMEDE INN I HULEN, ELLER KLATRER DE OPP IGJEN?

DE FØLGER ETTER DEM INN I HULEN

I en stille overensstemmelse beveger de seg bort til fjellveggen. Det viser seg å være et slags hulrom noen meter til høyre for bautasteinen, som virker litt for planmessig til å være naturlig. De klemmer seg inn, en om gangen. «Telefonen på lydløs,» hvisker Hendrick.

Hulrommet åpner seg inn i et større kammer, hvor de kan se baksiden av steinen. Fjellveggen i hulen glinser vått i det svake lyset. Jaisalmer pirker i veggen med en finger. «Alger,» sier hun. «Hele hulen må være under vann mye av tiden.»

Hendrick nikker. «Det var vel det Whiston observerte også – men hvorfor skulle vikinger begrave noen i en hule som oversvømmes jevnlig?» Jaisalmer trekker på skuldrene. «Hele dette opplegget er veldig rart.»

Etter hvert som de kommer lenger innover i hulesystemet, endrer omgivelsene seg fra våte hulevegger til noe som åpenbart er menneskeskapt. Både gulvet og veggene er dekket i noe som minner om nedslitte, grå baderomsfliser. «Bygget vikingene virkelig dette?» spør Jaisalmer.

Hendrick hever øyenbrynene. «Tviler.» De slutter å bevege seg fremover i det de ser at korridoren utvider seg til et større kammer. Badet i et svakt lys som strømmer inn fra et høyt tak, står en gruppe mennesker - alle kledd i de samme, blå kuttene.

«Møtet er satt!» sier en myndig kvinnestemme fra et slags podium av stein. «Velkommen til dette ekstraordinære allmøtet …» Hendrick kjenner igjen stemmen. Dette var damen som hadde vært inne i våpenrommet på The Lodge.

Det er fremdeles ikke mulig å si hvordan hun ser ut, gitt at hun nå er kledt i en kutte, med hetten oppe. Ansiktet skjules av en slags messingmaske. «Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor vi må møtes her,» klager en mørkere stemme, fra gruppen med tilskuere. «Kulden – fuktigheten!»

Møtelederen dunker på podiumet med en hammer. «Jeg vil helst slippe å minne flere av dere om,» sier hun, «at til tross for at vi er en kult, så har vi en DAGSORDEN.» Hun venter litt, før hun fortsetter: «Så, først av alt – er møteinnkallingen godkjent?»

Hendrick og Jaisalmer overværer møtet i stum forundring, mens den kuttekledte forsamlingen beveger seg gjennom sakslisten. «Sak syv. Diskusjonssak,» innleder møtelederen. «Cottrell-problemene. Som dere ser, så tvinges vi nå til å bruke reservelokalet, etter at han fant ...

… hovedlokalet.» Møtelederen sukker. «Vi har alt vedtatt å flytte fremtidige møter hit, men spørsmålet om de andre lokalene gjenstår. Styrets forslag er at klosteret utsettes for en katastrofal brann, slik at vi kan hente ut forsikringspenger, og avslutte restaureringen.»

Jaisalmer skriver «Klosteret!!??» på mobilen sin og viser skjermen til Hendrick, som nikker. Møtet beveger seg forbi spørsmålet om lokaler. «Sak ni. Vedtakssak,» innleder møtelederen. «Arbeidsgruppens mislykkede innsats med Cottrell … -» Hendrick hever øyenbrynene.

«… Cottrell,» fortsetter møtelederen, «og den uheldige tilfeldigheten med Bardon …» Møtedeltakerne sukker behørig. «… Har sammen ført til at DCI Gordon, og hans nye håndlanger, er i overkant pliktoppfyllende.»

En bølge av mumling går gjennom forsamlingen. «Styrets innstilling er imidlertid ikke å nedsette en arbeidsgruppe, men å fremskynde neste syklus, slik at Gordon får noe annet å gjøre på, og i tur mister interessen. Da åpner vi for innspill.»

Hendrick ser på Jaisalmer. «Vi burde gå,» hvisker hun. «Jeg vet ikke om akkurat dette engang er kriminelt,» hvisker Jaisalmer tilbake, «men det burde være det.» De rygger sakte tilbake inn i korridoren, før de snur seg og går stille mot utgangen.

Akkurat i det de runder den ene svingen i hele korridoren, går de rett på en småløpende, kuttekledt person som først ser frenetisk på sin egen klokke, ikke dem. Vedkommende løfter hodet, og i et par sekunder stirrer de bare på hverandre.

Messingmasken som skjuler trekkene til det forsinkede kultmedlemmet avbilder en slags forvrengning av et ansikt: Hendrick registrerer at der øynene vanligvis ville vært, er det i stedet en bred munn full av spisse tenner.

«Hv –» begynner mannen i kutten, men blir avbrutt av at knyttneven til Hendrick smeller inn i det hun håper er vedkommendes solar plexus. Må ha truffet, tenker Hendrick. Fra bak masken kommer det kun et forpint «Hhhhhuhhhh?» mens kultmedlemmet krøker seg sammen.

Hendrick griper tak i det hettekledde hodet på vei ned, og måker det med begge hender inn i steinveggen, en-to-tre ganger. «Vi burde gå,» gjentar hun så til Jaisalmer, og sleper henne med seg rundt foldene i den blå kutten som ligger på gulvet.

Ute av hulen klatrer de opp igjen mye raskere enn de klatret ned. «Du lærer fort!» prøver Hendrick seg med. Jaisalmer stirrer tilbake på henne. «Jeg holder på å frike fullstendig ut, ikke distraher meg. Hva faen var det der for noe?»

Hendrick hever seg opp på åsen med det hviskende treet. «Hvilken del av det?» De pakker sammen utstyret raskt og uelegant, og småløper mot bilen. «Alt sammen!» svarer hun på vei ned. «En bisarr hule-ruin? Hemmelig rom i klosteret? En idiotisk mord-kult? Jævla Heckeringshire.»

«Start bilen. Jeg ringer Gordon. Vi må sjekke det klosteret før de setter fyr på det.» Hendrick stapper utstyret i bagasjerommet. «Og ikke minst!» fortsetter Jaisalmer, i det hun rygger ut på veien. «At jeg tydeligvis dater JOHN WICK?»

Hendrick blir stille en stund. «Så vi dater?» spør hun til slutt. «Ja, hvis du vil, da,» legger Jaisalmer til. Hendrick nikker. «Veldig gjerne.». Hun ringer Gordon.

Det har gått fra kveld til natt når de møter den eldre etterforskeren ved klosteret. «Dere er sikre på at dere ikke innbilte dere noe av dette?» spør han for tredje gang. Hendrick sukker. «Skulle gjerne ønske var innbilning,» legger Jaisalmer til.

«Beklager å rive deg løs fra krimseriene, Gordon,» følger Hendrick opp, «men det virker som at vi har gode grunner til å mistenke at Cottrell ble drept på grunn av noe han fant her oppe.» Gordon rister på hodet. «Utrolig. 30 år …»

Til tross for at klosterruinen er dekket i skilt som advarer mot å gå inn grunnet pågående restaureringsarbeid, er lyskasterne langs veggene skrudd på. Gordon stopper like innenfor porten. «Vet vi hva vi ser etter?»

Hendrick og Jaisalmer ser på hverandre. «Vel – ikke helt,» sier Hendrick. «Et rom som er stort nok til å huse 20-30 personer, men samtidig godt nok skjult til at ikke hvem som helst finner det uten å prøve.»

«Ok,» sier Gordon og tenner pipen. «Mesteparten av klosteret er jo selve kirken, og så kommer hagen og bofløyene rundt på siden …» Jaisalmer rynker brynene. «Hva betyr det?»

Gordon inspiserer pipen fornøyd, og fortsetter: «Det betyr, så vidt jeg kan forstå, at om man skal gjemme et rom av en viss størrelse her, så ville det letteste være å gjøre det i tilknytning til selve kirken.« De vandrer formålsløst rundt en stund, men stadig nærmere kirken.

En av de tunge sidedørene står på gløtt, så de klemmer seg inn, en etter en, uten å lage noe særlig lyd. «Vi står altså like ved koret i kirken,» forklarer Gordon. «Kirken er formet som et kors, og dette er den øverste delen.» Jaisalmer fikler med telefonen sin.

«Hva gjør du?» spør Gordon. «Prøver å finne bildene jeg tok av notatene til Cottrell,» svarer hun. «Hadde lagret dem et enklere sted om jeg trodde de skulle bli nyttige.» Gordon og Hendrick ser seg rundt mens Jaisalmer leter.

Hendrick plukker opp en skulptur fra gulvet, som har laget et spor gjennom støvet som dekker mye av gulvet og benkene. «Dekorasjon?» Skulpturen er omtrent like høy som en underarm, og har en ganske bred sokkel.

Den avbilder en muskuløs mann med fjærkledde vinger som vokser ut av ryggen hans. Han svinger et sverd gjennom en gruppe soldater, og mye av sokkelen er dekket av flere, falne soldater. «Snodig estetikk.»

Gordon ser ut til å ha forsvunnet. «Kom inn hit,» hører de ham rope halvhøyt fra en rom til høyre for alteret. «Det er en … Dings, her.» Hendrick følger etter ham inn. Inne i sakristiet står Gordon over et steinbord med fem grunne, sirkulære hull, som alle er like store.

Hullet lengst til venstre er markert I, og de neste II, III, IV, og V. Gordon holder opp en annen liten statuett. Sokkelen er ganske bred også på denne, slik at den kan avbilde en barmfager kvinne som bruker et sverd for å hogge hodet av en mann i en slags antikk militæruniform.

«Vent litt. Det ser ut som at Cottrell har tegnet en av disse figurene,» sier Jaisalmer. «’Bibel – rekkefølge’ eller noe sånt, har han skrevet ved siden av.» Jaisalmer myser på den utydelige skriften. «Hadde vært greit om han bare skrev fasiten.»

Hendrick tenker seg om litt, så tar hun statuetten til Gordon og plasser sokkelen i et av hullene på steinbordet. Ingenting skjer. Så vrir hun den litt til venstre, og den lager en kneppelyd. «Får ikke løftet den nå.»

Hun drar litt i den, før hun vrir den til høyre igjen, og den løsner. «Du verden!» sier Gordon. «Herregud,» kommer det oppgitt fra Jaisalmer. «Må vi virkelig løse en gåte?»

PÅSKENØTT:

De finner fem figurer:

- En kvinne som hogger hodet av en mann

- En korsfestet mann

- En sverdbærende engel omringet av lik

- Fire ryttere stablet oppå hverandre

- En orm som bryter en slags vannflate, men spiddes av et sverd ovenfra

Soklene på statuettene passer i fordypningene på steinbordet, som er markert fra I til V. Jaisalmer har gjettet - med litt hjelp fra Cottrell - at det har noe med Bibelen og rekkefølgen å gjøre.

I HVILKEN REKKEFØLGE SKAL STATUETTENE PLASSERES? Post svar her.

DERE HAR TIL 12:00 I MORGEN

Den første som postet riktig løsning var den eminente @sodafountainrag! Andre som postet riktig løsning (med eller uten nøyaktige vers) var @GunnInger og @Eplefe! Men huge shoutout til alle som svarte! (@Martebilla @Mariris9 @Hakonseth @FemmedelaMer)

(Ift plasseringen av Judits bok og Jesaja så baserte jeg meg på rekkefølgen i den katolske kanon, hvor Judit ikke er apokryf)

«Dette er ikke mine hellige bøker,» minner Jaisalmer om. Gordon løfter to av statuettene. «Skal vi se. Jesus er jo greit, og rytterne må være fra Johannes’ åpenbaring, så de kommer sist. Resten av disse må være fra Det gamle testamente, men rekkefølgen …»

«Det der er Judith og Holofernes,» sier Hendrick, og indikerer statuen av kvinnen som hogger hodet av en mann. «Likte alltid den veldig godt.» Gordon tenker seg om.

«Den hevnende engelen er et motiv som går igjen flere – jeg kommer på et par, men så vidt jeg vet skjer jo alle før Judits bok. Husk at vi sikkert er innenfor en katolsk kanon her. Så den skal vel først, da?» Hendrick plasserer Engelen i I, Jesus i IV, og rytterne i V.

«Hvem skal først av Judit og den siste?» spør Jaisalmer. «Slange-greien,» utdyper hun. Gordon patter på pipen. «Dette må vel være den store ormen, Leviatan. Jeg er neimen ikke sikker på om den skal være før eller etter Judit, den dukker opp flere steder.»

Hendrick kikker på den. «Betyr sverdet noe?» «Hm,» svarer Gordon. «Her er jeg på tynn is, men jeg synes å huske at Gud spidder leviatan med sverdet et sted i Jesaja – men om det kommer før eller etter Judit i den katolske kanon …»

«Herregud,» sier Jaisalmer og flipper opp telefonen. «Dette er ikke en quiz, vi kan jukse.» Gordon rynker brynene. «Hva mener du?» Som svar holder Jaisalmer opp en finger. «Ok,» sier hun etter noen sekunder. I følge Wikipedia kommer Judits bok ganske lenge før Jesaja.»

«Så hvis du har rett om innholdet, så blir det Judit først, så slangen.» I det de vrir den siste statuetten på plass, skjer først ingenting. Så glir en del av veggen sakte til siden, og avslører en trapp som svinger bratt ned i mørket.

«Wow,» bemerker Jaisalmer tørt. «Kan ikke tro at det skjedde.» Hendrick flirer, så sier hun «Ok. Ned.» I motsetning til hulen er dette rommet bygget i stil med resten av kirken. «Hm. Lurer på hva munkene skulle med dette lille krypinnet?» funderer Gordon.

«Et skjulested for relikvier - noe vikingene ikke ville funnet? Hm!» Rommet blir plutselig lyst. «Uansett hva munkene skulle,» svarer Jaisalmer, «så har de åpenbart renovert her i takt med resten av klosteret. Se opp.» Rommet er lyst opp av gamle, men ordinært utseende lamper.

Det viser seg at det hemmelige rommet i realiteten er flere sammenhengende rom. Det virker også som at klosterets beboere opp igjennom årene må ha brukt plassen omtrent som alle jordkjellerne rundt omkring i Heckeringshire - til å lagre alskens skrap.

Det neste rommet virker langt mer organisert, men minner Hendrick om et teknisk museum: Gamle elektroniske apparater, store radioer, skrivemaskiner. «Hva er alt dette?» spør Jaisalmer. Gordon studerer en korktavle. «Jeg har en helt latterlig mistanke, sier han.»

På korktavlen henger det kart over Heckeringshire, flyfoto av området, og en hel masse mindre fotografier som åpenbart er tatt fra bakken, av tilsynelatende tilfeldige motiver. De fleste av fotoene har markeringer og notater. Gordon humrer. «Tysk. Alt sammen er på tysk.»

Jaisalmer setter seg ned på en knirkete stol, og spør oppgitt: «Seriøst? Spionene også?» Hendrick ler. «Er det flere mysterier i Heckeringshire? Kan like gjerne ta resten når vi først er i gang.» Hun plukker opp et maskinskrevet ark. «Leser du tysk, Gordon?»

«I utrengsmål,» brummer Gordon. «Tysken min er nok litt rusten for tiden.» Hendrick nikker, og gir ham arket. «Klarer du finne ut hva de egentlig drev med her? Hva var det som var så spennende i Heckeringshire at de kom hit FØR krigen?» Gordon finner motvillig frem lesebrillene.

«Se her,» sier Jaisalmer, og indikerer markeringene på flyfotoene. «De har sirklet inn klosteret – ikke så rart, kanskje – og også fyret, treet …» Hendrick ser på kartet. «Hm,» sier Gordon. «Trenger ikke kunne tysk for å skjønne navnet ‘Whiston’.»

Var de på jakt etter det de trodde var en vikinggrav – eller visste de at det var noe annet?» Gordon mumler videre for seg selv mens han leser. Hendrick og Jaisalmer tar bilder med telefonene sine av alt de ser.

«Angrer litt på at jeg lot kameraet ligge nå», sukker Jaisalmer. «Elendig fotolys her nede.» Hendrick peker mot det siste av de tre sammenhengende rommene. «Vi sjekker det siste rommet, Gordon. Skrik hvis det skjer noe.

Gordon kommer etter hvert vandrende inn etter dem. «Så vidt jeg kan forstå var dette en hemmelig gruppe i den tyske etterretningstjenesten – Abwehr. De kalte seg – eller ble kalt – ‘Abwehr 1-Ch.’ Hva ‘Ch’ står for, er jeg ikke helt sikker på.

«’Charybdis’, kanskje?» foreslår Hendricks, og holder opp en brosje av metall. «CHARYBDIS» skrevet med frakturer lyser mot dem, under en livlig avbildning av et mange-øyet sjøuhyre. Jaisalmer fniser. «Selvfølgelig hadde de brosjer – for å holde på plass skurke-kappene sine.»

Gordon humrer. «De likte litt teater, det må være lov å si. Fant dere noe her inne?» Rommet er ganske sparsommelig innredet, men har et podium og en del benker. Hendrick indikerer en av veggene, hvor det henger noen blå kutter. «Apropos teater.»

Gordon går bort til veggen og fikler litt med en av kuttene. «Dette er – kostymene de bruker?» Hendrick og Jaisalmer nikker. «Håper de har en sånn maske liggende og slenge her også,» legger Jaisalmer til. «De var virkelig noe.» Hendrick vandrer litt rundt i rommet.

«Ha», sier hun, og løfter en messingmaske frem fra baksiden av podiumet. «For en heslig sak,» sier Gordon, etter å ha studert den litt. «Ta den med. Nå drar vi herfra – spesielt hvis de, som dere sier, har planer om å sette fyr på hele sulamitten.»

Hendrick nikker. «Jeg tror vi har det vi trenger for å hanke inn både den ene og den andre – spesielt om vi hører noe fra ballistikk-folkene dine?» sier hun halvveis til Jaisalmer.

De beveger seg gjennom rommene på vei tilbake mot trappen mens Jaisalmer svarer: «De sa de skulle være klare til i morgen. Jeg tror ikke de regnet med at vi skulle rote oss opp i dette i kveld.» Hun tenker seg litt om, og fortsetter: «Det gjorde for så vidt ikke jeg heller.»

Hendrick er halvveis forberedt på å møte en forsamling maskerte kultmedlemmer i det de går opp trappen, men kirken er like stille som før. De ser imidlertid gjennom døren at været har slått om utenfor – regner øser ned. Jaisalmer lager en trist lyd.

«En liten slagplan før vi går,» sier Gordon. «Jeg tør ikke gjette på hvor langt denne kostymeklubben er villige til å gå for å hindre at noen vet om dem, men jeg tror uansett ikke det er lurt at vi går hver til vårt nå.» Gordon tar en dramatisk pause.

«Vi har to tomme soverom etter utflyttede barn – dere kan ta dem i natt, og så avslutter vi dette lille mysteriet pent og pyntelig i morgen.» Hendrick ser på Jaisalmer. «Hva tenker du?» Jaisalmer nikker. «Jeg har sett nok filmer til å vite at dette er en god idé.»

Gordon stapper pipen i lommen. «Godt. Da går vi hurtig og bestemt mot bilene, og kjører dem til huset mitt.»

Hendrick løfter jakken over hodet. «Du kan gå. Jeg løper.»

Bilturen er mer spennende enn den burde være. Jaisalmer kjører etter Gordons bil, men mister den til stadighet av syne på grunn av mengden regn og tåke.

Etter en liten evighet stopper Gordon bilen sin.

Huset til Gordon er et typisk Heckeringshire-hus, med velholdte rosebusker som nå nærmest klamrer seg fast for å ikke blåse avgårde. Jaisalmer vrir vann ut av håret og sympatiserer dypt med rosene.

«Min kone har lagt seg alt,» sier Gordon. «Men jeg kan sette på en kanne te. Det ligger tepper i kurven ved peisen.» Hendrick ser seg rundt, mens hun og Jaisalmer sitter pakket inn i hvert sitt teppe og venter på te.

Huset til Gordon føles som huset til besteforeldrene hennes, tenker hun når teen kommer. Halvannen generasjons akkumulert nips på utstilling overalt, og unaturlig mye plass når barna er borte.

«Ok,» avbryter Gordon. «Serveringen er over. Jeg trenger skjønnhetssøvnen min. Alle soverommene er i overetasjen – deres er de to helt til venstre. Hendrick og Jaisalmer går som pingviner inne i teppene sine opp trappen, og velger seg hvert sitt rom.

Hendrick innser at hun valgte feil rom første allerede første gang vinden får greinene i treet utenfor til å klaske insisterende mot vindusruten. Hun sovner likevel.

Hendrick våkner. Greinen har gitt opp å komme seg inn i vinduet siden sist, men nå hører hun i stedet noe annet. En slags dunking. Skritt utenfor? Hendrick glir bort til vinduet og ser ut. Det er fremdeles mørkt, og det er definitivt en person der – en person med hette.

HVA GJØR HENDRICK?

HENDRICK VEKKER JAISALMER

Hendrick går fra vinduet, ut av rommet og krysser gangen. Hun vekker Jaisalmer ved å riste i henne. Åstedsteknikeren nærmest hopper ut av sengen. «HVA?!» Hendrick peker mot vinduet. «Folk,» hvisker hun. Jaisalmer stirrer på Hendrick som om de kom fra forskjellige planeter.

«Med hetter.» «Hvorfor vekker du MEG?» hviske-skriker Jaisalmer. «Vekk Gordon!» «Dette rommet var nærmere …» mumler Hendrick mens Jaisalmer drar henne ut døren. «Gå ned og hold øye med døren,» sier Jaisalmer. «Jeg henter Gordon.»

Hendrick lister seg ned trappen, og ser, gjennom vinduet, en hettekledd figur bevege seg mot ytterdøren. Nede i første etasje plukker hun med seg en grønnsakskniv fra kjøkkenet, og sjekker de andre vinduene. Sendte de bare en person?

Skikkelsen utenfor stiller seg foran ytterdøren. Hendrick glir barbent ut kjøkkendøren, og sirkler rundt huset. Den hettekledde personen står fortsatt foran ytterdøren da hun kommer opp bak dem.

Hendrick planter en fot i knehasen på vedkommende, og innser i det hun kaster dem på bakken og begraver kneet i brystet deres at dette er en regnjakke – ikke en blå kutte. Og at den vettskremte mannen i regnjakken er hennes kollega.

Vær så snill og ikke drep meg!» skriker en panisk PC Tanqueray – konstabelen som denne uken har nattevakt på stasjonen i Heckering. «Tank?» spør Hendrick undrende. «Herre fuckings Jesus,» svarer Tank, og puster tungt ut.

PC Tanqueray ble gjerne kalt Tank – litt for enkelhets skyld, og litt fordi kroppsformen hans minner om en Challenger-stridsvogn. «DC Hendrick,» sier Gordon, som nettopp har åpnet ytterdøren og har en hagle i hendene. «Vær vennlig og slipp PC Tanqueray.»

Hendrick reiser seg, og kjenner rødmen stige i kinnene. «Uhm. Beklager. Trodde du var noen andre.» Jaisalmer fniser, litt skadefro. Tank reiser seg, og rister løs. «Au.» Du får unnskylde DC Hendrick,» sier Gordon. «Det er en del frynsete nerver i omløp her.»

Tank børster litt mer løv av seg. «Skjønner! Vel, like greit at dere er her alle sammen – minn meg på å spørre om det senere – stasjonen ble ringt av en hysterisk dame, som insisterer på at ‘satanister’ har drept mannen hennes.»

«Satanister?» spør Gordon? «Jaha. Hvem var damen?» Tank holder hendene unnskyldende opp. «Lady Cecilia Lockeridge.» Gordon sukker. «Baronessen. Jaja. Vi får snakke med henne.» Tank nikker. «Dra direkte til klosteret – satanistene hennes har visst også prøvd å sette fyr på det.»

«Prøvd,» spør Jaisalmer? Tank flirer. «Vel, de prøvde. Feil vær i natt for å tenne fyr på en bygning som stort sett består av stein, viser det seg.» Gordon humrer. «Jaja. Greit, vi drar ut dit. PC Tanqueray, du kan bli med oss – det kan være vi trenger forsterkningene.»

Klosteret er faktisk påfallende lite nedbrent, registrerer Hendrick. «Kunne dere ikke kommet raskere!?», roper en kvinne i en olivengrønn frakk. «Lady Lockeridge,» begynner Gordon. «Jeg lover på tro og ære at vi kom så snart det var tilrådelig å kjøre.»

Solen hadde knapt stått opp. «Han er der inne!» utbryter hun dramatisk. «Stakkars Henry! Kidnappet i natten av … Satanister!»

«PC Tanqueray og SOCO Jaisalmer,» sier Gordon. «Med meg. DC Hendrick, kan du ta forklaringen til Lady Lockeridge? Møt oss inne etterpå.»

Hendrick ser på Lockeridge. «Kan du beskrive de som kidnappet din mann?», sier hun, og finner frem en blokk. «Det var mørkt …» innleder Lockeridge. Med hysterien ute av stemmen faller det på plass for Hendrick. Dette var møtelederen.

Hendrick må tenke seg om for å ikke miste helt tråden. «Det var flere av dem,» fortsetter hun. «De gikk med masker, og messet på … Latin.» Hendrick tar notater med en alvorlig mine mens Lockeridge snakker.

Hun klarer ikke helt å la være å tenke at det virker som at baronessen finner dette på underveis. De hadde vært hjemme, angrepet skjedde plutselig, de slepte ham med seg – i en bil! – til klosteret, og drepte ham der mens de forsøkte å tenne på, før de forsvant inn i skogen.

Hele veien messende på latin! «Virket angrepet målrettet?» spør Hendrick. «Hva mener du?» spør Lockeridge. «Virket det som at de valgte seg det første og beste målet,» forklarer Hendrick, «eller var det et poeng i seg selv at det måtte være akkurat din mann?»

Hm,» svarer Lockeridge. «Nei, si det.» Hendrick nikker: «Det er jo ikke så lett å få inntrykk av i kampens hete. Men jeg forstod det sånn at dere bor litt utenfor allfarvei. Sikkerhetssystemer hjemme?»

Lockeridge rister på hodet. «Nei, dette er jo sånt et rolig og trivelig sted, så vi har vel tenkt at vi ikke trenger sånt …» Hun hulker dramatisk. Hendrick legger en trøstende hånd på skulderen hennes. «Vi skal nok finne ut av dette, baronesse. La meg høre med kollegene mine.»

Gordon og Jaisalmer er i selve kirkerommet, hvor en død mann ligger drapert over alteret. Rundt alteret er det malt et litt ujevnt pentagram, enten med blod eller rød maling. «Ok?» spør Hendrick. Gordon fnyser, og sier lavt: «Har ikke mye tro på dette. Det virker … Overdrevet.»

Hendrick svarer, også lavt: «Lady Cecilia Lockridge er damen med riflen – og møtelederen. Jeg tror ikke på et ord av det hun sier - historien hennes er ganske hullete.» Jaisalmer peker på liket. «Tror forresten vi har møtt ham før.»

Hendrick ser nærmere på liket, og forventer halvveis å se Salcombe – men han var vel ikke gift med Lockridge? «Han har noen solide blåmerker på siden av hodet,» påpeker Jaisalmer. «Jeg tror kanskje det var ham vi møtte i tunnelen i går.»

Hendrick stopper opp. «Var det JEG –»

«Neida,» beroliger Jaisalmer henne. «De har kuttet strupen hans også. Det var nok det som drepte ham.» Gordon kremter. «Jeg tror vi kan si med en viss sikkerhet at dette er skuespill, teater, løgn og fjas.»

«Eller sagt på en annen måte, dette er et eklatant eksempel på det vi veteraner i faget kaller en ‘red herring’» – Gordon lager hermetegn i luften med fingrene – «en manøver som skal kaste oss av sporet.»

Jaisalmer vinker dem bort til seg. «Melding fra laboratoriet. Håndavtrykkene på øksen er Cottrells. Cottrell selv ble skutt to ganger med ammunisjon av typen .303 British. Basert på bildene dere tok, er de ganske sikre på at de kan matche dem til riflen på The Lodge.»

«Så Cottrell drepte Bardon,» sier Hendrick. «Og så drepte noen med tilgang til våpenrommet i The Gentlemen’s Lodge Cottrell. Men hvorfor?» Gordon rister på hodet. «Veldig mange drap som skjer her har ... Svake motiver. Som om folk plutselig bare får et behov for å myrde.»

Jaisalmer lager en «tsssk»-lyd. «Drapet på Cottrell virker ganske rasjonelt,» innvender Jaisalmer. «Han så noe han ikke skulle se.» Tanqueray løfter plutselig en blodig jakke fra gulvet. «Denne ser ikke ut som at den passer på den døde mannen.»

Han snur den og leser fra en navnelapp i nakken: «Arthur Cottrell …» «Aha!» sier Gordon triumferende. «Lockeridge-familien grunnla og eier Heckeringshire Credit Bank,» fortsetter Gordon. «Lockeridgene formelig svømmer i penger. Som kvinne deltar hun ikke formelt selv, men ...»

«... ingenting skjer i The Gentlemen’s Lodge uten at Cecilia Lockeridge godkjenner det. At vi finner jakken her betyr NEPPE at Cottrell har stått opp fra de døde, tatt på seg sin blodige jakke, og deretter myrdet en adelsmann.»

Gordon svinger oppglødd med pipen. «Ei heller virker det sannsynlig at en gruppe omstreifende mord-satanister som inkluderte Cottrell, skulle ha tatt vare på Cottrells jakke - og så lagt den fra seg her, to mord senere. Men det vil tydeligvis The Lodge at vi skal tro.»

Alle sammen nikker. Tank åpner munnen, som for å spørre om noe, og lukker den igjen «Nope,» mumler han. «Jeg foreslår,» sier Gordon, «at vi spiller med i noen timer.» Han tar en pause og venter på en reaksjon som ikke kommer. Dermed fortsetter han:

«Vi forteller Lockeridge – og dermed de hun representerer – at dette er sjokkerende og makabert, og indikerer at satanisme-vinkelen blir styrende for den pågående etterforskningen.» Hendrick følger opp: «I mellomtiden organiserer vi bevisene våre og kaller inn forsterkninger.»

Jaisalmer tar noen flere bilder av det nye åstedet, mest for syns skyld. Gordon ser på liket en gang til. «Dette får meg imidlertid til å lure litt på om vi gjorde en alvorlig feil med satanistmordene på nittitallet …» legger han tenksomt til.

Etter å ha forsikret Lockeridge om at de nå satte alle kluter til for å finne satanistbanden, deler de seg: Jaisalmer og Hendrick drar til den lille politistasjonen i Heckering for å se på alt laboratoriet oversendte.

Gordon tar med seg Tank. «Jeg kom på noe viktig – jeg møter dere på stasjonen, men må en liten tur hjemom,» sier han mystisk. «Ikke bekymre dere!» humrer han da Hendrick begynner å protestere. «Tank blir med meg.» Jaisalmer trekker på skuldrene. «Han har en hagle,» påpeker hun.

Jaisalmer og Hendrick ringer inn forsterkninger, ser på bilder, skummer labrapporter i fulltekst mens de skriver ut kopier av alt sammen. De har akkurat begynt å tenke at Gordon lar vente på seg i det telefonen til Hendrick ringer. «Ja?» svarer hun.

«De tok ham!» sier Marybeth Gordon – DCI Gordons kone – fra andre ende av telefonen. «Både ham og Tank!» Hendrick reiser seg og setter telefonen på høyttaler. «Hva? Hvem?» Marybeth lager en oppgitt lyd. «Det vet vel ikke jeg! En gjeng klovner i teaterkostymer, med våpen –»

Hendrick går mot det beskjedne våpenskapet på stasjonen, og avbryter henne. «Hva med deg?» «Å, pff, meg – de bandt meg til en stol, men de var ikke så flinke med knuter. Jeg klarer meg – gå og redd den gamle fjotten!» Jaisalmer ser storøyd på telefonen og Hendrick.

«Skal vi ikke vente på, du vet – forsterkninger?» Som svar rekker Hendrick Jaisalmer en hagle, av vesentlig nyere sort enn den Gordon har hjemme. «Marybeth,» sier Hendrick, mens hun spenner på seg mer utstyr. «Ja?» hører hun. «Sa de noe om hvor de skulle?»

Det blir stille i telefonen, før Marybeth svarer: «Nei, ikke så vidt jeg fikk med meg.» Hendrick ser på Jaisalmer. «Jeg vet du er sivilist - bare bli i bilen og pek den bevæpnede enheten i riktig retning når de kommer. Skyt alle med kutte.»

HVOR DRAR HENDRICK OG JAISALMER FØRST?

DE DRAR TIL THE HECKERINGSHIRE GENTLEMEN'S LODGE FØRST

Gordon så ikke så mye gjennom tøyposen de hadde tvunget over hodet hans. Inntil videre hadde han bestemt seg for å opptre resignert, men verdig. «Du gjorde en vesentlig feil, Gordon» sier Lockeridge. To par armer holder Gordon fast, foruten at han er bundet på hendene.

Han får inntrykk av at Lockridge sitter motsatt ham – i en limousin, for alt han vet. «Jaha,» svarer han. «Hva var det, baronesse?» Hun ler en overklasselatter – «Fnå-hå-hå!» – før hun svarer: «Dere gikk med på satanist-finten vår altfor lett. Ingen motstand? Ingen overhodet?»

Gordon sukker. «Til og med jeg hørte at historien min ikke var gjennomarbeidet nok,» fortsetter hun. «Du er mye forskjellig, Gordon: Irriterende, ukultivert, sta, og en forferdelig samtalepartner – men du er verken dum eller naiv.»

«Du ofret din egen ektemann for en ‘finte?’» spør Gordon. «Åh, Henry,» sier Lockeridge. «Han meldte seg frivillig. Han ville så gjerne bidra til saken vår – og han var litt beskjemmet etter det den ... proletar-demonen som fotfølger deg rundt gjorde med ham tidligere.»

Gordon har lyst til å gestikulere oppgitt, men kan ikke bevege armene. Tauet virker imidlertid løsere enn før. «Det jeg ikke skjønner,» sier Gordon, «er hva denne ‘saken’ er? Er det å holde kostymeklubben deres hemmelig så viktig at dere er villige til å gå over lik?»

«Hva skulle Cottrell ha gjort,» fortsetter Gordon. «Drevet upressing?» «Du skjønner fremdeles ingenting, Gordon,» sier hun furtent. «Dette er mye større enn penger – titler, status, land .... Støv og vind, i den store sammenhengen.»

«Du skal få se. Du og PC Tanqueray skal få være med på å fremskynde … En ny tidsalder.» Gordon himler med øynene bak masken. «For meg høres det ut som at sherryen endelig har tatt knekken på de siste hjernecellene dine.»

Bilturen tar slutt, og han nærmest løftes ut, før han marsjeres oppover en liten bakke med små trinn. Er de på en båt? Han dyttes ned på en benk, fremdeles uten å kunne se noe. Tauet de bandt ham med, merker Gordon, er imidlertid ganske løst. Knuten kan ikke være godt håndverk.

Gordon merker at noe stikker ham i armen. «En liten kjemisk cocktail,» triller Lockeridge. «For å holde deg i ro.» En motor starter, og han kjenner båten svinge. De må være på vei til hulen til Hendrick snakket om. Gordon får ikke tidspunktet helt til å stemme med tidevannet.

Kjemikalene har begynt å virke på Gordon da båten sakker ned. De gir opp å geilede ham ned, og lemper ham over ripen i stedet. Han lander hardt i fjæresteinen, og kan høre Tank protestere i nærheten. Flere par armer løfter Gordon opp igjen, og sleper ham med seg.

«Du gjør dette bare verre for deg selv, Cecilia,» sier Gordon. «Hendrick er allerede på vei med forsterkninger nordfra.» Lockeridge blåser. «Hendrick ditt og Hendrick datt. Vi er klare hvis de kommer hit. Hvis de drar til The Lodge … Så har vi planlagt en liten overraskelse.»

Hendrick og Jaisalmer kjører mot The Heckeringshire Gentlemens’ Lodge for fulle sirener. «Neppe noen vits i å være subtile nå,» resonnerer Hendrick. Jaisalmer nikker blekt. Et par av de sedvanlige terrengbilene står parkert utenfor hytten. Innenfra høres en slags synging.

«Hva er det de driver med?» spør Jaisalmer. Hendrick rister på hodet og går ut av bilen. «Aner ikke. Ok, bli her. Jeg skal rett inn, hente Gordon, og rett ut.» «Vær forsiktig!» sier Jaisalmer. «Ikke la noen snike seg innpå deg,» svarer Hendrick.

Hendrick beveger seg forsiktig, men raskt gjennom hytten. Dyrehodene stirrer anklagende på henne. Syngingen virker som at den kommer fra kjelleren. Etter å ha forsikret seg om at det er tomt i selve barlokalet, går hun ned trappen. Syngingen blir høyere.

Hendrick sparker opp døren til en slags liten ballsal, med våpenet hevet. Det er ingen der. Syngingen er øredøvende, men kommer fra et stereoanlegg i enden av rommet. «Faen,» sier Hendrick til seg selv. Dette var en felle, og hun hadde gått i den som en annen idiot.

Jaisalmer rekker å se en person i kutte komme ut mellom trærne foran henne, men før hun får hevet haglen kjenner hun noe metallisk pirke henne i ryggen. «Slipp den der,» knirker en stemme bak henne. Jaisalmer skjærer tenner av frustrasjon, men slipper haglen.

Tre kuttekledde mennesker låser dørene som fører ut av hytten, før de setter fyr på et par hele fyrstikkesker og kaster dem inntil hytteveggene. Jaisalmer ser noen bensinkanner ligge spredt rundt på parkeringsplassen, og fellen de har gått i klikker på plass.

«Hadde vært bedre om dere var der inne begge to,» knirker vedkommende bak Jaisalmer. «Men dette fungerer også.» Hun kan ikke gjøre annet enn å se på at flammene får tak i veggene og raskt klatrer oppover.

I løpet av noen minutter står flammene ut av vinduene i første etasje. «Se her,» sier kultmedlemmet bak henne triumferende. «Denne trehytten brenner MYE bedre enn klosteret.»

Gordon merker at underlaget skifter fra den ujevne steinoverflaten i en naturlig hule til noe mer planert og regelmessig – som fliser rundt et basseng på Mallorca. Gordon presses ned i knestående, og tøyposen som blinder ham forsvinner.

Gordon er i et sirkulært rom, dekket med slitte steinfliser på både gulv og vegger. Taket er så høyt i ytterkantene av rommet at det ikke er synlig, men blir lavere mot midten av rommet. Midt i rommet er det et slags hull i gulvet – som en brønn, bare med vegger i knehøyde.

På en opphøyd plattform står et slags podium av stein. En enslig figur i messingmaske og blå kutte går fra podiumet til brønnen, mens to håndlangere sleper med seg en desorientert Tank. Gordon merker at han blir våt på knærne. Er tidevannet på vei inn?

«På grunn av de rådende omstendigheter,» begynner figuren, som Gordon umiddelbart forstår er Lockeridge, «har jeg besluttet å fremskynde syklusen. I dag er dagen. Hun holder ut en hånd, ventende, og noen henter en forseggjort dolk fra en eske ved podiumet.

«Konstabelen først, tenker jeg», sier Lockeridge, og de to håndlangerne løfter Tank opp. «Ta meg i stedet for ham! Han er jo bare en guttunge!» roper Gordon hest. Lockeridge ler. «Slapp av, Gordon,» fortsetter hun. «Vi skal ta dere begge.»

Hun stikker kniven inn til skjeftet mellom ribbeina til Tank, og dytter ham bakover mot brønnen i gulvet, samtidig som de de to håndlangerne slipper armene hans. «Sånn,» sier Lockeridge blidt i det Tank glir ned i hullet, og forsvinner ut av syne. «Snart er det din tur, Gordon!»

«Dette er galskap,» sier Gordon. «Ingen av dere kommer til å slippe unna med dette!» Lockridge ler igjen. «’Slippe unna’. Dette er problemet med folk som jobber i det offentlige, Gordon – dere har så små ambisjoner!» Hun kikker forventningsfullt ned i brønnen. «Når som helst …»

Jaisalmer skjelver av adrenalin mens hun venter på en slags sjanse til å gjøre NOE. Det har gått flere minutter siden hytten var fullstendig overtent. Jaisalmer registrerer at de fire kultmedlemmene har blitt til tre. «Hvor er kompisen deres?» spør hun syrlig.

De tre ser på hverandre bak maskene. «Hvor ER egentlig Fordham –», spør noen, men får bare en dytt som respons. «Ingen navn!» Etter å ha sett seg rundt, svarer en annen: «Ok, jeg går og ser etter ham. Du,» fortsetter de, og indikerer en av de to gjenværende. «Ta den andre siden.»

Jaisalmer og vokteren hennes ser i fascinasjon på de to kultmedlemmene som sniker seg sakte mot hvert sitt hyttehjørne. En stund etter at de forsvinner høres et lite utrop fra andre siden av huset. Jaisalmer innser at vokteren hennes ikke lenger peker haglen sin på henne.

Hun plukker opp haglen hun slapp tidligere, og svinger den som et cricket-balltre mot hodet til kultmedlemmet, som rekker å snu seg akkurat nok at Jaisalmer treffer ham over øret i stedet for i bakhodet.

«Au,» knirker personen, og synker i kne. Jaisalmer slår et par ganger til. «Det ordnet du jo fint selv,» sier Hendrick litt hest fra bak Jaisalmer, som nesten dør av hjerteinfarkt der og da. De klemmer ganske lenge. «Jeg trodde –» begynner Jaisalmer, og Hendrick nikker.

«Var en stund der jeg ikke var helt sikker selv.» Hendrick er ganske sotete, og halter litt. «Så hvordan kom du deg ut?» «Hoppet ut av et vindu i andre etasje,» forklarer Hendrick.

«Tror jeg forstuet noe, men disse folkene er ikke akkurat Spetsnaz.» Jaisalmer rynker brynene. «Lever de?» Hendrick trekker på skuldrene. «Ja. Men de kommer til å ha vondt.»

Kultmedlemmet Jaisalmer klubbet ned beveger litt på seg. Hendrick ruller ham over på ryggen og drar av ham masken. «Jeg vet ikke engang hvilken ubrukelig adelsmann du er,» sier hun oppgitt. «Hvor er Gordon?»

«Idiotisk av dem å dra til hulen nå,» påpekerJaisalmer. «Tidevannet er på vei INN.» Hendrick nikker. De kjører mot båthavnen, etter å ha ‘lånt’ privatbåten til en av de fire ved hytten.

Hendrick ber den bevæpnede enheten som er underveis om å rekvirere en båt, og møte henne i fjæresteinen under det hviskende treet Heckeringshire. «Håper vi ikke er for sene,» sier hun, mest til seg selv.

Gordon planlegger en slags desperat manøver han skal prøve, før han ender som Tank. Han innser at det må ha passert et par ulidelige minutter, uten at Lockeridge noensinne river blikket vekk fra vannet under gulvet.

«Noe er galt,» sier Lockridge. «Regnet Charybdis feil? Har vi regnet feil?» Hun ser forventningsfullt ned i brønnen. Gordon hører bare den svake klukkingen av vannet som flytter seg frem og tilbake. «Rawltree – kom hit, er du snill.»

En annen person i kutte kommer frem til brønnen, men protesterer: «Vi skal ikke bruke ekte na – » Han stopper brått i det Lockridge stikker en kniv i ham på samme måte som hun gjorde med Tank, og dytter ham ned i brønnen.

«En til? To til? Enda flere? Ta med Gordon nå – og par andre» sier hun uaffisert. «Vi trenger åpenbart flere.» I et par sekunder er hele rommet nærmest frosset fast, mens kulten – og Gordon – prosesserer det som skjedde. «Dette var ikke en del av planen,» kommer det fra en maske.

«Planen!?» skriker Lockeridge. «Dette har alltid krevd OFFER! Ta Gordon! Eller noen andre!» Hun griper etter den nærmeste personen, kniven hevet til hugg – men dette kultmedlemmet flytter seg raskt til siden, og gir henne en dytt som sender Lockeridge seilende bortover gulvet.

I løpet av et øyeblikk deler kulten seg i to: Lockeridge og hennes lojalister, mot de andre. De som hadde holdt Gordon fast har helt glemt hva de driver med, men Gordon venter fremdeles på rett øyeblikk.

Den inkompetente knuten de brukte til å binde hendene hans med har for lengst løsnet, men overraskelsesmomentet er viktig. . Dette kom til å bli en sånn Hollywood-manøver man har nøyaktig en sjanse til å gjennomføre, og han var ikke lenger en mann i sin beste alder.

Hele kammeret eksploderer i kultmedlemmer som slåss på en måte Gordon kun kan beskrive som uelegant. Gulvet er vått, og at alle går med kutter og masker gjør det sikkert ikke enklere. Virkelig pandemonium blir det først når noen i panikk avfyrer en hagle.

Det klønete slagsmålet utarter plutselig til en skuddveksling. Gordon bestemmer seg for at tidspunktet er inne, og reiser seg, litt stivt, fra plassen han har sittet. Et av kultmedlemmene som holdt ham har allerede forduftet.

Det andre gjør et halvhjertet forsøk på å holde ham igjen. Gordon rister ham av seg, og gir ham en kraftig dytt midt i masken, så den maskerte mannen snubler, tråkker på sin egen kutte, og blir liggende langflat på gulvet.

Gordon beveger seg ustødig mot podiumet, og registrerer at det høres ut som at vannet nede i brønnen har begynt å koke. Det bobler kraftigere i takt med at jevn strøm av kaldt sjøvann renner inn over steingulvet.

«Tidevannet!» roper Lockeridge skingrende i det de begynner å bli våte på føttene. «Vi måtte bare vente på tidevannet! Vi kan fremdeles se en gud bli f –» En av kultistene som har plukket opp en hagle, stiller seg bestemt bak Lockeridge, og trekker av.

Lockeridge bikker sakte fremover, ned i brønnen. «Stopp!» roper skytteren. «Jeg er kommandør nå – Lockeridges feilslåtte besettelse har splittet oss! » Ingen stopper – faktisk er det knapt noen i rommet som enser at Lockridge har blitt offer for et kupp.

Den nye kommandøren snur seg mot Gordon, som lener seg på podiumet. Kuppmakeren tar av seg masken – noe som er fullstendig overflødig for Gordons vedkommende. Han hadde kjent igjen stemmen uansett. «Salcombe. Du holder familietradisjonen med å snu kappen etter vinden i hevd?»

«Gordon! Ha-ha! Jeg tror gode Lady Lockeridge kanskje tok dette litt langt – trist med PC Tanqueray, veldig trist – men vi kan vel fremdeles finne en minnelig løsning, oss imellom?» Salcombe blunker kameratslig.

Gordon er i ferd med å bestemme seg for om han skal gjøre noe han har fantasert om mesteparten av livet, og slå Salcombe rett ned, da et fossende brøl fra bak adelsmannen overdøver både tankene hans og alt annet.

Salcombe er plutselig borte, og Gordon innser at en søyle av kullsvart vann står som en bred fontene opp av hullet i gulvet – med så stor kraft at det har løftet Salcombe av beina, og knuser ham mot taket.

Biter av Salcombes messingmaske treffer Gordon, som knapt rekker å prosessere den generelle umuligheten i det han ser før noe suser ut av vannsøylen og inn i synsfeltet hans, og kaster ham bakover og inn i veggen. Han ser stjerner, og kjenner at beina hans takker for seg.

Sist Gordon kjente denne følelsen var en kveld for 40 år siden, da han besluttet at han ikke skulle bli profesjonell bokser likevel. Synet kommer gradvis tilbake, men rommet svømmer fremdeles. Gordon kravler inn under steinpodiet, og krøller seg sammen til en ball.

Brølet fra vannsøylen har blandet seg med rop og skrik fra rommet. Noen prøver å dytte Gordon ut fra skjulestedet sitt, men han sparker dem så de sklir ut igjen på gulvet. Vannbrølet og skrikingen dør sakte ut. Noe klasker mot podiet, og en arm strekker seg ned mot Gordon.

Rommet blir helt stille. Armen sklir av podiet og lander vått foran Gordon. Gordon blunker, reiser seg opp i knestående, og kikker over kanten på podiet. Scenen som møter ham er som tatt ut av en feberdrøm.

Fra hele sirkelen som utgjør kammeret, renner sjøvann og blod i en klukkende strøm mot brønnen i midten. Gordon ser ingen andre. Det er som stuen i Bardon-huset, observerer han. Spredte kroppsdeler og messingnips overalt. Noe svart og glinsende bukter seg ned i brønnen.

ER DET GORDON OPPLEVER VIRKELIG ELLER IKKE?

DET GORDON OPPLEVER ER VIRKELIG

Gordon pakker det han nettopp har sett bort i den erfarne detektivens velorganiserte tankekabinett, og konsentrerer seg i stedet om øyeblikket. Bassenget under brønnen må være fullt, innser han, for nå stiger vannet i kammeret raskt. «Tank!» roper han halvhjertet ned mot brønnen.

Han får ikke noe svar. Vannet går fra ankelhøyde til nesten knehøyde på tiden Gordon bruker på å krysse rommet. Han beveger seg sakte – hva det nå var de injiserte ham med er fremdeles virksomt.

Det hjelper når han kommer til den rektangulære gangen som fører ut av kammeret, og kan lene seg mot veggen. Å vasse gjennom vannet i livhøyde går likevel sakte.

Jaisalmer parkerer den lånte yachten uten så mye omtanke for lakken.

En politibåt ligger allerede ankret opp, sammen med noen andre private båter. «DI Hendrick?» roper en stemme fra politibåten. «Her,» svarer Hendrick.

«SFO Plymouth,» introduserer laglederen for den bevæpnede enheten seg. «Jesus, som du ser ut,» sier han, mens de vasser i land sammen. «Det har vært en lang dag,» svarer Hendrick tørt. «Jeg sendte en bil opp til jakthytten for å plukke opp de fire mistenkte der,» sier Plymouth.

«Gjorde du alt det selv?» Hendrick rister på hodet. «SOCO Jaisalmer hjalp til, litt ufrivillig.» Han kaster et blikk mot båten de kom fra. «Er du stasjonen sin eneste AFO?» spør han.

De følger etter Hendrick bort til huleåpningen, går inn, og beveger seg noen meter bortover med tente lykter. «Gordon også. Men jeg jobbet en stund i SCO19 før jeg kom hit.» Plymouth retter seg opp litt. «Akkurat.»

Vannet stiger for raskt, innser Hendrick etter å ha beveget seg noen meter innover i hulen. Det når dem allerede til brystet. «Vi kan ikke fortsette videre inn,» sier Plymouth, og signaliserer at de skal stoppe. «Alt dette er under vann om noen minutter. Vi må snu.»

Hendrick snur ikke. «DCI Gordon og PC Tanqueray er der inne fremdeles.» Plymouth nikker. «Jeg skjønner, men vi kan ikke risikere alle med å svømme inn ditt i full mundur. Vi har ikke sett noen andre komme ut, heller. Finnes det annen vei ut?»

Hendrick spenner av seg vesten, de ekstra magasinene, og gir Plymouth våpenet sitt. «Tror ikke det. Vent utenfor, og gi meg et halvt minutt.» Plymouth vrir om en ring på armbåndsuret sitt, og går bakover mot huleåpningen. «Du har 30 sekunder, Hendrick.»

Gordon har for lengst blitt nødt til å svømme i stedet for å gå. Han dytter til side en armløs torso, og svømmer, fremdeles desorientert videre gjennom korridoren. Han ser akkurat overgangen fra steinheller til hulevegg i det vannet går så høyt at han må holde pusten.

Hendrick sparker fra nedover, og innser at hun blir nødt til å holde pusten – hulen er allerede oversvømt. Hun registrerer at det flyter løse kroppsdeler forbi, men har ikke tid til å fundere over hvorfor. Lenger borte i hulen ser hun noe større, som beveger seg på egen hånd.

Gordon begynner sakte å innse at han neppe rekker å komme seg hele veien. Forbasket så lang denne hulen ble når du måtte holde pusten hele veien. Det ringer verre i hodet hans enn i sted, og han ser knapt hvor han svømmer.

En par hender griper ham, snur ham rundt, og de skyter plutselig fart bakover, mot huleåpningen. Gordon gir opp svømmingen og fokuserer på å holde pusten. Hendrick bryter vannflaten like utenfor åpningen, og blir umiddelbart halt opp på dekket til politibåten.

«Gordon», gulper hun, men noen andre har allerede plukket ham opp. Gordon hoster og harker som et uvær, men han puster. Hendrick lener seg bakover og hviler hodet mot dekket, og kommer på de flytende kroppsdelene. «Jeg har en teori om hvorfor ingen andre kom ut,» sier hun.

Gordon hastes avgårde til det lille sykehuset i Heckering. «Et mirakel at det ikke er lagt ned, egentlig,» bemerker Jaisalmer. «Vi vil gjerne ta en kikk på deg også,» sier en av ambulansesjåførene strengt til Hendrick, «men DCI Gordon har fått et ganske hardt slag mot hodet.»

Plymouth og enheten hans har blitt midlertidig stasjonert i Heckering. «Det gir mening,» hadde Plymouth sagt på telefonen. «PC Tanqueray er fremdeles savnet, og flere mistenkte er fremdeles ikke gjort rede for. Vi holder fortet her, og sjekker ut den hulen når det er lavvann.

Hendrick og Jaisalmer sitter på rommet til Gordon, som nå er tilsnakkelig. «Hva skjedde egentlig der inne?» spør Hendrick. «Og hva med Tank?» Gordon rister på hodet. «De drepte ham. Jeg så det. Etter det – neimen om jeg vet. De dopet meg ned, og jeg fikk et slag mot hodet ...

«... men,» fortsetter han, «jeg er ganske sikker på at det hadde rablet helt for Cecilia … Lockeridge, på slutten.» Verken Jaisalmer eller Hendrick avbryter ham.

«Marybeth!» utbryter plutselig Gordon. «De –» Hendrick avbryter ham. «Det går bra med Marybeth. Det var faktisk hun som ringte oss – de var ikke så flinke med knuter, så hun kom seg løs. Vi sendte noen opp dit for litt siden, og alt går bra. Hun kommer nok hit snart.»

Gordon nikker, synlig roligere. «Inne i hulen … Kulten, eller hva de nå var, begynte å slåss seg imellom – Salcombe skjøt Lockeridge – og etter det … Jeg vet ikke helt. Kom noen av dem seg ut?» Hendrick rister på hodet. «

Ikke så vidt vi vet. AFO Plymouth har folkene sine ute og finkjemmer Heckeringshire etter dem, for sikkerhets skyld.» Gordon nikker sakte. «Da får dere se når dere går inn igjen der. Jeg tror jeg personlig absenterer meg fra den turen – har fått ordre om å holde sengen uansett.

Gordon klapper på en imaginær brystlomme. «Ah,» sukker han. «Pipen forsvant vel i basketaket der nede.» De holder Gordon med selskap i noen timer, mens de uansett venter på tidevannet. Han ringer Marybeth før hun kommer innom.

Da hun til sist kommer, løfter hun et fotoalbum opp av vesken. «Nå er jeg spent,» sier hun. «Hva var det du ville vise dem?» Hendrick ser på albumet. «Var det dette du måtte løpe hjem for tidligere?» spør hun Gordon.

«Det var det,» svarer Gordon. «Å snakke med Ce … – Lady Lockeridge gjorde at jeg kom på noe. Jeg har nemlig sett den kharybdis-brosjen før», sier han, og blar gjennom albumet. «Aha!» Han lirker et gammelt foto ut av en plastlomme.

Hendrick og Jaisalmer ser på bildet. Det er et svart-hvitt foto av tre unge menn som holder jaktrifler. På baksiden er det skrevet ‘Heckeringshire ’38. «Hvem er disse folkene?», spør Jaisalmer.

Gordon kremter. «Mannen helt til høyre er den forhenværende Earl Salcombe – altså bestefaren til den nålevende Salcombe. Eller - nålevende inntil i går, tror jeg. Han til venstre er Lockridges bestefar, og mannen i midten er – vel, min bestefar.»

«Ok,» sier Jaisalmer. «Så familiene deres kjente hverandre, for lenge siden. Det er sikkert noe å pakke ut der, men kanskje ikke så rart på et lite sted?» Gordon peker på Salcombe. «Se på kappene deres.»

De eldre utgavene av Salcombe og Lockeridge er begge iført en type lærkappe som overklassen likte å bruke på jakt, i tilfelle dårlig vær. «Jøss,» sier Hendrick. Brosjene som holder kappene på plass er prikk lik kharybdis-brosjen de fant under klosteret.

«Det gikk alltid rykter om Salcombes omskiftelige lojalitet til riket,» sier Gordon. «Likeså med Lockeridge, på den tiden. Men alt sluttet etter det spiondrapet. Nå lurer jeg på om folk kanskje undervurderte betydningen av naziforbindelsene deres.»

De rekapitulerer flere andre elementer av saken, men de mangler fremdeles et klart motiv for Cottrells drap på Bardon. Gordon er usedvanlig lite snakksalig når det gjelder hva som skjedde i hulen. «Dere får se selv,» sier han.

Til slutt ringer Plymouth og spør om de vil være med dit – tidevannet burde være lavt nok nå. Turen dit er langt mer komfortabel denne gangen. De hentes av Plymouths folk utenfor sykehuset, kjøres til båthavnen, og er tilbake utenfor hulen i løpet av en halvtime.

«Ok,» sier Hendrick. «La oss se hva som er der inne.» Plymouth og enheten hans går først, mens Hendrick og Jaisalmer går etter. Hendrick venter at de skal begynne å se de samme kroppsdelene hun så tidligere allerede i hulen, men de ser bare stein.

Inne i selve kammeret er steinhellene som før – fuktige og litt slimete, men det er ingen tegn til noe levende. «Tomt,» sier Plymouth, og kommer tilbake. Han holder en messingmaske i hendene. «Det er en del av disse der inne, og en del mer eller mindre antikverte jaktvåpen.»

«Men ingen mistenkte?» spør Hendrick. «Greit om vi går inn og ser?» «For all del,» svarer Plymouth og stiller seg sidelengs for å slippe dem forbi. «Vi ser oss litt mer rundt, men det virker ikke som at det er noen flere utganger her. Så – hva skjedde med alle folkene?»

Jaisalmer trekker på skuldrene. «Det har vært mye rart med denne saken. Vet ikke engang om dette er det rareste.» De vandrer litt rundt inne i det runde rommet, som ser veldig annerledes ut i fraværet av en kult.

En trebit ved siden av podiumet fanger blikket til Hendrick. Hun går nærmere, og plukker opp pipen til Gordon. I det hun rister vannet ut av den, faller en liten igle – eller noe – ut av den, og lander i håndflaten hennes.

Hun ser spørrende på den, før hun kjenner et stikk. «Au!» hun rister hånden, men iglen ser ut til å ha forsvunnet. «Hva skjedde?» spør Jaisalmer? «Mmf,» svarer Hendrick. «Et eller annet lite kryp stakk meg. Men jeg fant pipen til Gordon!» sier hun, og holder den opp som et trofé.

«Vet ikke om det er noe mer å hente her,» sier Jaisalmer. «Bra jobbet med pipen. Gordon blir glad.» Hendrick nikker. «La oss gå.» Halvveis mot døren snur hun. «Bare et øyeblikk.» I midten av rommet er det en liten, knehøy, rund konstruksjon. Som en lav brønn.

Brønnen er lukket, men det ser ut som at steinhellen som dekker den kan flyttes. «Ok,» sier Jaisalmer. Hendrick går bort til brønnen, dytter steinhellen som blokkerer den litt unna, og ser ned. Hun vet ikke helt hva hun ser etter.

Det er ingen kultmedlemmer der nede. Svart vann klukker stille frem og tilbake, og det tar litt tid før hun får øye på den uformelige, glinsende massen som sakte beveger seg under overflaten. Den ser tilbake på henne med et dusin gulgrønne, runde øyne.

Hendrick reiser seg, legger steinhellen over brønnen igjen, snur seg, og går. «Var det noe der?» spør Jaisalmer på vei ut av kammeret. «Nope,» sier Hendrick. Jaisalmer puster lettet ut. «Så hva gjør vi nå?» Hendrick tenker litt. «Tenker du med saken, eller sånn generelt?»

Jaisalmer snøfter. «Litt begge deler.» De kan se lyset fra huleåpningen nå. «Vel,» begynner Hendrick. «Jeg har blitt veldig begeistret for lokalbefolkningen,» sier hun, og tar hånden til Jaisalmer. «Og så føler jeg en slags uforklarlig trang til å bli her.»

THANKS FOR PLAYING, DEN INTERAKTIVE TWITTER-PÅSKEKRIMEN SLUTTER HER

(sett inn passende credit sequence-musikk her)