[Arkiv] Interaktiv Påskekrim - April 2022

I den søvnige, engelske kommunen Heckeringshire (innb. 702) står en tekanne og hyler på kjøkkenet til DCS Gordon. Han har motvillig vært nødt til å godta en forfremmelse for å slippe å pensjonere seg. Han rekker akkurat å ta kannen av platen før det ringer på døren.

Det var da voldsomt!” brummer Gordon, og lunter mot døren.

På trappen står det tre ungdommer, som Gordon hadde møtt høsten før. Jo mindre sagt om det som skjedde da, jo bedre. “Hallo!” hilser han entusiastisk. “Hei,” svarer Amira, som fungerer som lederen for gruppen.

“Dere får komme inn,” sier Gordon, og flytter seg fra dørkarmen. “Teen er ferdig.” De setter seg rundt bordet, og Gordon heller opp te til dem. “Jeg forstår det sånn at dere vil … Intervjue meg om en gammel sak?” Ungdommene nikker samtidig.

De minner Gordon ufrivillig om et tegneserie-trekløver - Ole, Dole og Doffen. “Vi driver jo en podcast …” Gordon humrer, og stopper pipen. Ja, han husker det. “Men sist vi møttes, så handlet den ikke om gamle drapssaker?”

“Vel,” sier Amira. “Etter besøket vårt i Wellerton House forrige høst … Så bestemte vi oss for å ta podcasten i en ny retning. Mer … True Crime, det er liksom det som er i vinden nå uansett.” Marcus nikker, og legger til: “Det er -- mye materiale å ta av her i Heckeringshire.”

Gordon nikker. “Det er det så absolutt." Han gir dem et alvorlig blikk. "Jeg må likevel innrømme at jeg har noen reservasjoner om sånne -" han vifter med hånden - "Krimdokumentarer.” “Hvilke da?” spør Amira.

“Vel,” svarer Gordon. “Det er greit å fortelle om saker, kaste lys over gamle ting, eller lete etter svar der det fortsatt finnes spørsmål. Men jeg synes de har en tendens til å bli spekulative, eller i verste fall påvirke en pågående etterforskning …”

“Ok,” sier Lucas, den lyshårede av guttene. “Vi skjønner de reservasjonene.” Amira nikker. “Saken vi vil snakke med deg om er jo offisielt avsluttet, vi bare synes den er interessant. Og uansett - du får høre den redigerte versjonen før vi legger den ut, som en sitatsjekk.”

Gordon nikker. “Kommer dere til å bruke lydklipp av meg?” Marcus viser håndflatene i en beroligende gest. “Neinei, vi tenkte bare å bruke informasjonen du gir oss. Vi inntar liksom rollen som ... fortellere selv.”

“Ok,” sier Gordon, og tar en lang slurk te. “Det høres greit ut for meg. Så … Hvor begynner vi?” Amira finner frem en notisblokk, mens Lucas finner frem noen mikrofoner og en laptop.

“Vi kan begynne med å fortelle deg det vi vet om saken så langt. Hvis du hører noe som er feil, bare avbryt.” Gordon nikker. “Husk på at dette er en stund siden, og jeg er ikke helt ung lenger. Jeg husker godt, vil jeg påstå, men jeg har ikke fotografisk hukommelse.”

Lucas starter opptaket. “Seriedrapene i Heckeringshire i 1985 - det begynte med drapet på 87 år gamle Thomas Sloughfern?” Gordon nikker sakte. “Gamle Tommy. Oldefar til en skokk med unger, men bodde alene i det gamle huset sitt." Gordon flytter tekoppen frem og tilbake.

"De fleste kjente ham, eller slekten. En del av dem flyttet jo fra Heckeringshire, men det finnes fremdeles en og annen Sloughfern her i traktene.” Amira tar over. "“Og,” begynner hun, “etterforskerne på saken var deg, og en DI Darnley?” Gordon humrer.

“Tja, her mangler dere nok noen detaljer. Det var meg og Darnley, som teknisk sett var min overordnede - men vi jobbet begge under DCI Elrick. Han ledet etterforskningen.” Amira noterer frenetisk. “Elrick?” Gordon nikker. “Wesley Elrick. En gammel ringrev."

"Kan du si noe om ham?" skyter Marcus inn. Gordon tenker seg om litt. "Jeg kjente ham ikke så godt, selv om jeg visste hvem han var. Han var nesten klar for å pensjonere seg da jeg kom tilbake til Heckeringshire - han hadde holdt på her … Ja, omtrent like lenge som jeg har, nå.”

Da Gordon først dro fra Heckeringshire som 18-åring, hadde han aldri sett for seg at han skulle komme tilbake. Faktisk hadde han vært fast bestemt på å ikke komme tilbake. Det hvilte en slags skygge over hele kommunen, men du måtte komme utenfra for å merke det.

Komme utenfra, eller være borte en stund. Hvis man ble der lenge nok, glemte man liksom at det var noe unormalt som foregikk. En sommer på Interrail hadde vært nok til at han innså det - vissheten om at noe var galt med Heckeringshire hadde brutt gjennom vannflaten.

Men det skulle ikke mye til før det begynte å gli tilbake, forbi en eller annen usynlig tankehorisont. Derfor hadde Gordon dratt igjen, så fort han kunne. Et altfor godt jobbtilbud hadde lokket ham tilbake, men han planla ikke å bli - han måtte ut før det var for sent.

Gordon hadde to mål for oppholdet i Heckeringshire: Å komme seg videre så fort det bød seg en jobbmulighet som ikke var et steg tilbake, og å ikke finne noen grunn til å bli værende.

Vårsolen var ganske insisterende, og gjorde bilen til Elrick - en flett ny, rød, Vauxhall Belmont, hadde Gordon merket seg - varm og tett, til tross for det nedrullede vinduet. “Du husker hvor Tommy Sloughfern bodde?” spurte Elrick.

Gordon nikket. “Har ikke vært der på lenge. Holdt han seg godt? Altså - frem til …” Gordon fant ikke noen god måte å avslutte setningen på. Elrick kastet sigaretten ut vinduet. “Han var klar i toppen. Begynte å bli dårlig til beins, insisterte på å hogge sin egen ved likevel."

Elrick tente umiddelbart en ny sigarett, mens han fortsatte. "Kan ikke skjønne hva slags agg som har fått noen til å ta ham av dage.” Elrick fnøs. “Nesten så jeg håper at det bare var en passerende rovmorder.”

Gordon så ut av vinduet, på Elrick, og ut av vinduet igjen. “Det skjer jo en del umotiverte drap her,” begynte Gordon. Elrick hevet et øyenbryn. “Dette igjen, Gordon?” Gordon ristet på hodet. “Jeg vet at det kan forklares, statistisk. Men når kommer utjevningen?"

"Når kommer drapsbølgen i Tellerfield som kompenserer for denne?” spurte Gordon. Elrick trakk på skuldrene. “Det kan begynne i morgen, eller om 100 år.” Omtrent her bestemte Gordon seg for at han også måtte begynne å røyke. Elrick sakket ned, åpnet den øverste skjorteknappen.

“Nei,” sa han. “For en ukristelig varme. Skal vi ta oss et glass på veien, Gordon? Drøse litt om gamle dager?” Gordon så skeptisk ut, men kunne ikke nekte for at en øl hadde gjort seg. Det var vel knapt noen regler mot det?

STOPPET DE FOR EN PINT?

DE STOPPET FOR EN PINT

De stoppet ved en liten pub med en betydelig uteservering, og satte seg ute i solen.. “Så,” sa Gordon, etter å ha hentet et par øl. “Hvordan endte du opp her?” Elrick drakk en tredjedel av ølen i en slurk før han svarte.

“Jeg er jo ikke herfra, som du sikkert vet. Så for meg var det ikke snakk om å komme tilbake.” Gordon nikket, mens Elrick fortsatte. “Hadde forsåvidt heller aldri planer om å bli politi. Det bare skjedde.” Gordon lo kort. “Som et slags uhell?”

Elrick lo selv. “På en måte,” innrømmet han. "Da vi kom tilbake fra krigen var det mange slags jobber som måtte gjøres. Jeg kunne litt av alt, men hadde aldri gått i noe ordentlig lære.” Gordon ventet på en naturlig pause før han avbrøt. “Så du er veteran?”

Elrick ble alvorlig, og nikket. “No. 47 Royal Marine Commando. Gikk i land på Gold Beach i 44, trasket gjennom Frankrike og Nederland, og så sendt hjem i 46. Fikk tilbud om å innrulleres et annet sted, men jeg var ferdig med krig.” Elrick gjorde et nytt innhogg i glasset.

“Gjorde litt forskjellig etterpå - jobbet som fergebillettør, taxisjåfør, og melkemann, av alle ting. Så ble jeg tipset av en kompis om at det hadde vært ganske lett for ham å bestå de fysiske testene til politiet …” Gordon nikket.

“En ting førte til en annen,” fortsatte Elrick, “og til slutt endte jeg opp som Detective Inspector her, på 60-tallet.” Gordon og Elrick nærmet seg slutten på glasset. “Hva fikk deg til å bli?” spurte Gordon.

Elrick trakk på skuldrene. “Den friske luften? Nja. Traff en dame, fikk barn, og følte for å slå rot et sted.” Han blunket ironisk til Gordon. “Du burde prøve det.” Gordon lo jovialt, men måtte minne seg selv på at det slett ikke var planen å bli her.

Det gamle Sloughfern-huset var gammeldags, men ikke nedslitt. En førsteetasje av lys stein holdt oppe halvannen etasje kledd med blåmalt treverk. Stråtaket hadde blitt erstattet av mørkegrå teglsten på et tidspunkt. Huset kunne være fra tidlig 1900-tall, anslo Gordon.

“Faren til Tommy bygget dette, i sin tid,” opplyste Elrick. En kvinne med kort, blondt hår, kledd i en hvit kjeledress, møtte dem i døren. “Hei,” sa hun, og nikket til Elrick. “Du må være den nye etterforskeren?” spurte hun Gordon, som nikket.

“Doktor Laura Tarquin,” introduserte hun seg kort, og snudde på hælen. “Forsiktig med hvor dere setter føttene. Det er en del blod, men ellers ikke allverden å se her.”

Tommy Sloughfern satt fremdeles i den grønne lenestolen ved siden av peisen, og stirret tomt fremover. “Skutt i buken og brystet,” sa Tarquin, og pekte på en ansamling blodige hull på overkroppen hans. Elrick blåste resignert. “Rakk ikke reise seg engang."

"Han låste vel ikke døren, så noen bare strente inn og skjøt ham,” fortsatte Elrick. Tarquin nikket. “Dere får bekrefte det, men det ser ikke ut som at noen har brutt seg inn. Bare åpnet døren, gått inn og fyrt løs - presist, også. Har ikke funnet noen kulehull andre steder.”

Gordon lot blikket fare over rommet. “Hva får noen til å oppsøke en 87-åring for å henrette dem på denne måten?” Tarquin trakk forsiktig på skuldrene. “Vanligvis når gamle folk blir drept, er det et ran som har gått galt. Dette virker målrettet - de må ha skutt ham med en gang."

En annen ting -” begynte hun, og indikerte gulvet rundt døren. “Jeg har ikke funnet noen hylser.” Gordon rynket brynene. “Så de plukket dem opp?” Tarquin nikket. “Må nesten anta det.” Elrick fant frem en sigarett fra esken, men la den tilbake igjen etter å ha fiklet litt med den.

“Hva gjør en profesjonell leiemorder i Heckeringshire?” spurte Elrick ut i rommet, like mye til seg selv som tilp Gordon og Tarquin. “Og hvem eller hva har pekt dem i retning Tommy Sloughfern?”

Gordon og Elrick lette gjennom huset etter en indikasjon på at noe har endret seg eller blitt flyttet, men fant ingenting. Tarquin gikk ut. Elrick fiklet ustanselig med den samme sigaretten, og beveget seg mot døren.

“Gi meg et sekund”, sa Gordon. Han la seg flat, og lyste med en lommelykt under skap og kommoder. Støvet viste at de hadde stått på samme sted lenge, men under et lavt skatoll i gangen var det noe som reflekterte lyset. “Elrick!”

Den eldre etterforskeren satte seg møysommelig ned på huk. “Hva er det?” Gordon strakte ut hånden. “Gi meg et blad eller noe, så skal vi se.” Med noen sammenrullede avissider klarte Gordon å rulle ut en liten, messingfarget sylinder fra skyggene. “Aha!”

Elrick nikket anerkjennende. “En hylse vedkommende ikke fant, altså.” Gordon tok på seg en vinylhanske, og holdt hylsen opp mot lyset. “Ser ut som 5.56 NATO - men jeg antar Dr. Tarquin skal få den med seg.”

“Hun er gift,” sa Elrick plutselig, da de var tilbake i bilen. “Hva?” svarte Gordon. “Dr. Tarquin”, oppklarte Elrick. “Hun er gift. Bare sånn for ordens skyld.” Gordon lo. “Jeg hadde ikke tenkt tanken en gang. Hun må være 20 år eldre enn meg.”

Elrick snøftet. “Jeg tenker fremdeles på henne som 'den unge legen' - nuvel.” De kjørte tilbake til stasjonen i stillhet. DI Darnley ventet på dem da de kom inn. Darnley var en bredskuldret mann med store, røde kinnskjegg.

Han snakket med de litt klippede stavelsene til noen som kom fra Colliery-delen av Heckeringshire, hvor generasjoner av arbeidere fra kullgruven bodde. “Gordon,” hilste han kort. “Husker deg fra skolen. Du var en liten spjæling da. Men du ble høy,” medgikk han glisende.

“Hvor står vi med Sloughfern?” spurte Darnley da de hadde hilst. Elrick og Gordon så på hverandre. “Få ledetråder,” innrømmet Elrick. “Vi tror et automatvåpen som skyter NATO-ammunisjon kan ha blitt brukt, som er … Påfallende. Ingen konkrete indikasjoner på motiv.”

Gordon så mot skrivebordet sitt. “En annen detalj er at vedkommende plukket opp de tomme hylsene sine - alle bortsett fra en.” Darnley hevet øyenbrynene. “En proff?” spurte han. Elrick og Gordon nikket. “Eller i det minste noen som er hakket over amatør.”

Darnley la armene i kors, en positur Gordon etter hvert lærte å tolke som at Darnley tenkte aktivt. “Hvor var skuddene plassert?” spurte han plutselig. “Brystet og buken,” svarte Gordon. “Fem-seks skudd.” Darnley nikket, og strøk seg på haken.

“En proff ville ha plassert to i brystet og ett i hodet,” funderte Darnley. “Kanskje det var en proff som gjorde det - men dette var personlig.”

Gordon tar en pause i fortellingen. “Jøss,” sier han til ungdommene rundt bordet. “Her var det mye gammelt støv som ble virvlet opp til overflaten.” Amira ser forventningsfullt på ham. “Dette blir bra,” sier hun.

“Mye bedre enn det vi fant i gamle aviser. Rekker vi neste drap i dag også?” Gordon tenker seg litt om, men lar seg sjarmere av engasjementet deres. “Ja, det gjør vi. Men la meg sette på en ny kanne med te.”

Etter en pause finner alle veien tilbake. “Dagen med Sloughfern var ganske rolig”, begynner Gordon. “Dagen etter skjøt saken virkelig fart - men hvem vil dere høre om først? Her fulgte vi nemlig to parallelle spor."

Gordon heller opp te. "Den lokale lederen for gruvearbeidernes fagforening - vel, for den ene delen av fagforeningen - Richard Stanley, ble drept samme dag som Alexander Lockeridge, broren til Lord Lockeridge.”

HVILKET DRAP VIL DE HØRE OM FØRST?

DE VIL HØRE OM RICHARD STANLEY FØRST

“Alt som skjedde i gruven,” begynner Gordon, “må dere se i lys av tiden og tidspunktet. Det var ikke gode tider for kullgruvene - og dermed ikke for gruvearbeiderne.” Amira nikker. “Gruvearbeiderstreiken, ikke sant? Vi lærte om det i historietimene,” sier hun unnskyldende.

“Historie?” utbryter Gordon, med litt ekstra sjokk i stemmen for teatralsk effekt. “Ja, vel, det er kanskje historie for dere,” må han medgå. “Men husk at det var hverdagen og virkeligheten til disse folkene i 1985."

"De var akutt klare over at teppet som var levebrødet deres holdt på å bli dratt ut fra under føttene på dem.” Studentene nikker, mer alvorlige nå. “Grunnen til at jeg sier dette,” fortsetter Gordon, “er at dere ikke må dømme dem for hardt, selv om det kanskje er fristende.”

I motsetning til den spreke, nye bilen til Elrick, var tjenestebilen til Darnley mer en velbrukt arbeidshest - en oransje Ford Escort. Gordon klarte ikke å plassere modellen, men mente den måtte være fra 70-tallet en gang.

Gulvmatten på passasjersiden var full av tomme sigarett-esker. “La meg gjøre snakkingen når vi kommer ned der, Gordon,” brummet Darnley. “Det har vært litt amper stemning siden streiken … Ja, egentlig siden valget." Gordon nikket megetsigende.

Darnley fortsatte ufortrødent: "Kan du tro at det ble Thatcher igjen? Alt jeg vil er å leve lengre enn henne, sånn at jeg kan danse på graven til den heksa når hun dauer … Uansett,” Darnley avbrøt seg selv. “Ikke alle der nede som er like begeistret for politiet.”

Gordon nikket, men spurte: “Hva med deg?” Darnley gliste da han svarte. “Ikke alle som er like begeistret for meg, heller - minst av alt min bror. Mener jeg er en klasseforræder, dobbelt opp, siden jeg var i militæret ... Og nå i politiet.” Han tok et langt drag fra en sigarett.

De kjørte en stund i stillhet, før Darnley spurte: “Har du noensinne vært nede i en gruvesjakt?” Gordon ristet på hodet. “Nei. Har vært på omvisning på overflaten, som alle skolebarna - men vi fikk ikke være med ned.” Darnley tente en ny sigarett, mens han styrte med knærne.

“Du har ikke gått glipp av noe. Dårlig luft, dårlig lys, varmt … Vet du hvorfor jeg stakk og vervet meg, sånn som deg, Gordon?” Gordon rakk ikke svare før Darnley fortsatte. “Jeg jobbet i gruven i et par måneder før jeg innså at jeg ikke kunne gjøre det de neste førti årene."

Han ristet på hodet. "Gå på jobb mens det er mørkt, jobbe i mørket hele dagen, og så er det faen meg mørkt når du kommer ut også? Og det er hvis du jobber dagskiftet …” Darnley var helt komfortabel med å holde en samtale gående alene, innså Gordon.

Han følte et slags behov for å bidra likevel. “Men din bror fortsatte familiegeskjeften?” spurte Gordon. Darnley tok et drag av sigaretten men hans nikket. “James elsker gruven. Kan ikke forklare det på noen annen måte." De svingte av i retning industriområdet.

Darnley hadde åpenbart kjørt denne veien mange ganger før - det gikk på autopilot mens han snakket. "James lekte gruvearbeider da han var liten - sprang rundt med en liten plasthjelm og planla gruvesjakter på alskens små bergknauser."

Han flirte av minnet. "Drømte om den dagen han kunne begynne å jobbe sammen med fattern. Dessverre for ham, så var han likandes - i motsetning til meg - og har et ganske bra hode. Han endte opp i fagforeningen etter bare noen år, og beveget seg raskt oppover.”

Gordon fikk også en leksjon om splittelsen av fagforeningen underveis. “Den gamle fagforeningen - National Union of Mineworkers - er jo selve grunnfjellet blant fagforeninger,” fortalte Darnley. “Lederen siden 82, Scargill, er en hard negl - men ikke så smart som han tror."

Bilen var full av sigarettrøyk, så Gordon rullet vinduet ned enda litt mer. "Gikk til krig mot Thatcher og MacGregor, og tapte," sukket Darnley. "Vanskelig å si hva som skjer nå, men det ser ikke bra ut.” Gordon hadde brutt inn, fordi han faktisk var nysgjerrig.

“Hvordan var streiken her i Heckeringshire? Så ikke så mye om det på nyhetene.” Darnley tente enda sigarett. Det begynte å bli tydelig hvordan gulvet hadde blitt dekket i sigarettesker. Mange som de var, så representerte de sikkert bare et par dagers forbruk.

Darnley nikket anerkjennende. “Lokale avdelingen klarte ikke å bli enige, og delte seg i to. James og Stanley ville ikke streike, siden Scargill ikke gadd å holde en uravstemning - og timingen var dårlig. McColl - lokale lederen for NUM - sa han kom til å streike uansett.”

Darnley blåste røyk ut av nesen. “Brodern, sammen med Stanley, brøt ut av den gamle fagforeningen og startet en lokal avdeling av den nye - Union of Democratic Mineworkers.” Gordon hevet øynenbrynene. “Dårlig stemning?” Darnley nikket. “Veldig, veldig dårlig stemning."

Darnley utdypet uoppfordret. "McColl og NUM-gjengen stilte med streikevakter, James og UDM-gjengen sa at streiken var illegitim og prøvde å gå på jobb som vanlig. Det ble bråk.” Gordon nikket. “Og så ringte noen politiet.”

Darnley flyttet sigaretten rundt i munnen, men svarte bekreftende: “Og så ringte noen politiet. Jeg slapp å være med, men du vet jo … Politiet som kommer for å bryte opp en streik? Sender tankene tilbake til det tidlige 1900-tallet - sitter i ryggmargen på dem fremdeles.”

De ble stille en stund, og til slutt kan Gordon se toppen på heistårnene stikke opp over en åskam. De massive stålkonstruksjonene var uten tvil Heckeringshires høyeste bygninger. “Så alle der inne kommer til å anta at drapet på Stanley har noe med streiken å gjøre?”

Darnley nikker. “Garantert. Jeg tror forresten ikke vi skal utelukke at det HAR det - det er mye frustrasjon og temperament her, og ikke så mange steder å gi det utløp. De får ikke dra inn til Heckering og slåss lenger.”

De ble møtt ved inngangsporten, med beskjed om å ta på seg hjelmer. “Regler er regler,” sa den unge gruvearbeideren unnskyldende. “Jeg tar dere med til McColl, han er bas.” Darnley nikket. Gordon bare fulgte etter Darnley.

På tross av trusselen om nedleggelse i løpet av et par år, var hele gruvefeltet fullt av frenetisk aktivitet. Arbeidere og tunge anleggsmaskiner vrimlet på de åpne områdene, og Gordon antok at det var enda flere nede i sjaktene.

Kontoret til William McColl var inne i et av heishusene - store, firkantede trebygg som skjulte gruvesjaktene fra omverdenen. Alle kontorene var i andre etasje, om det kunne kalles det - fra en metalltrapp gikk en smal metallbro langs bygningens fire innervegger.

Kontorer og andre små rom hang nærmest i løse luften langs gangbroen - det var utilitaristisk og spartansk, ikke laget for å være elegant eller komfortabelt. “Ok, her er vi,” sa guiden deres, og indikerte en dør. “Snakkes!”

Gordon så på ham gå. “Hadde han det litt travelt med å komme seg bort?” spurte han Darnley. Darnley humret. “Kanskje han er en UDM-mann. Husk at McColl ikke er det.”

McColl viste seg å være en stor mann, med det Gordon motvillig måtte karakterisere som en majestetisk bart. Han tok både Darnley og Gordon i hånden etter tur, men det var ingen varme i blikket hans. “Er dere her for å gi meg og mine skylden for dette?” spurte han.

Tonen var en utstudert blanding av truende og spøkefull. “Du kan gjøre dette enklere for oss alle om du bare tilstår,” svarte Darnley, i samme tonefall. Gordon ante at han bivånet et eller annet rituale utspille seg, og sa ingenting.

McColl og Darnely stirret på hverandre i taushet i kanskje et halvt minutt, før McColl plutselig gliste. “Du er ikke så ille som de sier, Darnley. Følg etter meg, vi må til det andre heishuset.”

En kort gåtur senere befant de seg i en bygning til forveksling lik den de kom fra, med en viktig forskjell: En tykk duk på bakken dekket over en menneskeformet forhøyning. “Hvor er Dr. Tarquin?” spurte Gordon. “Ah,” svarte Darnley.

“Glemte å si det. Hun er et annet sted. Travelt i dag, og med budsjettkuttene ... Uansett. Vi ser oss om her, og så sender de noen for å hente liket.” Darnley løftet duken til side. Gordon visste ikke på forhånd hvordan Stanley så ut, men det var uansett ikke mye igjen av det.

Han så ut som at han hadde blitt spyttet ut av selve fjellet - dekket fra topp til tå i kullstøv og steinrester. “Ikke lett å si hva som drepte ham,” kommenterte Darnley. “Om han er skutt på samme måte som de andre, så burde det være mulig å se likevel,” påpekte Gordon.

“Skutt på samme måte som de andre,” slo Darnley fast, etter å ha løftet på jakken til Stanley. “Men jeg ser ikke noe blod i nærheten.” McColl kremtet bak dem. “Vi fant ham ikke her,” forklarte McColl.

“Han kom opp med en av heisene - vi bare la ham her frem til dere kom.” Gordon og Darnley snudde seg mot McColl omtrent samtidig.“Flyttet dere liket?” spurte Darnley oppgitt. McColl trakk på skuldrene. “Vi har kvoter å fylle. Han er jo død uansett."

McColl flirte litt. "Han ville nok ikke ha likt om vi stoppet, så opptatt som han var av å holde det gående da det skulle streikes her.” Gordon bare ristet på hodet, mens Darnley stirret olmt på McColl.

“Er det viktigere for dere å nå produksjonsmålene enn å hjelpe oss å finne ut hvem som myrdet kameraten deres?” McColl spyttet på bakken. “Hva vet vel du om kamerater, Darnley? Verken du, din bror, eller Stanley, for den saks skyld –”

Darnley var begynt å bli ganske rød også under skjegget, så Gordon la en strategisk hånd på skulderen hans, før han gjorde noe dumt. “Må ut og ha meg en røyk før vi fortsetter, Gordon,” sa Darnley gjennom sammenbitte tenner. “Kom an.” Han snudde på hælen og strente mot utgangen.

“Vi kommer tilbake,” la Gordon til, før han fulgte etter. McColl bukket sarkastisk. En fordel - akkurat i denne situasjonen - var at man måtte helt ut av området før det var tillatt å røyke, så Darnley fikk god tid til å kjøle seg ned.

“Skjønner du, Gordon?” spurte Darnley mens han tente en sigarett. “Jeg har nesten alt til felles med disse folkene - og nettopp derfor tar de det så personlig at jeg ikke er helt som dem. Alltid ute etter å pirke litt. Greit nok - men med Stanley?”

Darnley var halvveis i røyken da en uhyre fornuftig firedørs Toyota Carina svingte inn foran gruven, og en pent antrukket, lyshåret ung dame steg ut fra førersiden. Hun vinket til Darnley, men så litt spørrende ut, før hun like gjerne gikk bort til dem. “Hei! sa hun muntert.

“Trodde først at du var din bror, men han pleier ikke møte på jobb i dress.” Darnley dro litt i ermet på den slitte tweed-dressen sin. “Denne her? Trenger en ny, den begynner å se ut som at jeg har vært nede i en sjakt … Har du møtt DS Gordon, forresten?”

Darnley klappet Gordon på skulderen. “Den fortapte sønn vender tilbake fra storbyen!” Hun tok Gordon i håndet. “Du er jo herfra, er du ikke?” Gordon nikket, midlertidig stum. “Jeg må løpe - pappa glemte termosen sin hjemme, med te i og alt.”

Hun viftet med en slitt ståltermos. “Skal bare levere den, så må jeg avgårde på jobb selv.” Hun satte en gul hjelm på hodet, og knikset. “Mine herrer.” Gordon fulgte henne med blikket mens hun beveget seg gjennom gruveområdet, inn mot heishuset.

“Hvem var det?” spurte han, da han fikk summet seg litt. Darnley flirte. “Det var Marybeth - datteren til McColl.” Gordon snudde seg bort igjen. “Tror hun gikk noen år under meg på skolen,” sa han. “Har ikke helt oversikten. De virket liksom så små da.”

Darnley nikket. “Kan vel stemme det. Kjenner ikke familien så godt - men hun er lærer på skolen nå. Vært utenbys og fått utdannelse, sånn som deg.” Han stumpet røyken, og de gikk inn igjen.

Resten av undersøkelsen var fullstendig fruktesløs - siden liket hadde kommet opp med heisen var det ikke lett å si hvor det egentlige åstedet var, og heisen hadde blitt lastet og losset flere ganger siden det.

“Bortkastet tid,” mumlet Darnley. Gordon var tilbøyelig til å være enig. “Kanskje Tarquin finner ut noe med obduksjonen,” sa han oppmuntrende. “Uansett,” svarte Darnley, “så har vi nå to drap i løpet av to dager, utført av noen med tilgang på militære skytevåpen.” Han sukket.

“Vi får dra tilbake. Beskjed fra Elrick på personsøkeren - vi må få ordnet deg en sånn, forresten - det ser ut som at vi har et nytt åsted. Sikkert der Tarquin er.” Gordon hevet øyenbrynene før han svarte. “La oss håpe det er noe helt uten tilknytning til denne saken.”

Darnley snøftet. “Ja, la oss håpe det. Hvor optimistisk er du?" På vei ut gjennom porten møtte de noen som så ut som Darnleys dobbeltgjenger. DI Darnley og hans bror ble stående og se på hverandre en stund, før Gordons kollega åpnet med et resevert “James.”

Hans bror svarte, like reservert: “Frank.” Gordon kremtet, og sa: “Jeg venter utenfor.” Han kastet et blikk bak seg på vei ut, og det så ut som at brødrene Darnley hadde fått i gang en slags samtale. Hva den handlet om var han for langt unna til å høre.

Han hadde dessuten registrert at Toyotaen fremdeles sto parkert utenfor. Gordon ønsket desperat at han hadde noe å fordrive tiden med, og besluttet igjen å begynne å røyke. Kanskje pipe, i stedet for å strø om seg med sigarettesker overalt?

Marybeth McColl satt inne i bilen, men gjorde ingen mine til å kjøre noe sted. Darnley lot vente på seg.

GIKK GORDON BORT OG SNAKKET MED HENNE?

GORDON GIKK BORT OG SNAKKET MED HENNE

Gordon tok mot til seg, og gikk bort til bilen. Det var jo nesten rarere å la være, når han først stod her og ventet. Marybeth så opp da han nærmet seg, og kom ut av bilen, med en notisblokk i hånden. “Hei igjen,” sa hun. “Var det noe dere skulle spørre meg om?”

Gordon ristet på hodet. “Ikke med mindre du vet noe om Richard Stanley som kan være nyttig. Jeg ble bare litt nysgjerrig, siden du sa tidligere at du måtte løpe.” Hun lo kort. “Du får med deg ting, altså. Du har nok valgt riktig jobb - men jeg løy ikke, altså, jeg må på jobb.”

Hun viftet litt med notisblokken mens hun snakket. “Jeg liker å være tidlig på plass, men i dag får det holde å komme tidsnok. Jeg trengte å … bearbeide nyhetene litt.” Gordon nikket. “Kjente du Stanley?”

Hun trekker på skuldrene. “Visste hvem han var. Kjenner familien, selvfølgelig - han har vært på besøk noen ganger. Ikke siden … Ja, du vet.” Gordon skottet bakover mot gruveanlegget.

“Det er ganske anspent stemning der inne - tror ikke man trenger å ha vært der før for å oppfatte det.” Hun så alvorlig på Gordon .”Jeg håper dere husker på det under denne etterforskningen. Gruven er en kruttønne akkurat nå, og politiet kan fort bli gnisten som antenner den."

Gordon nikket igjen, som svar. “Jeg tror DI Darnley driver litt brannslukking akkurat nå - eller forsøker, i det minste.” Gordon så mot gruveanlegget igjen, uten å få øye på verken den ene eller andre Darnley-broren.

Marybeth åpnet notisblokken sin på en side, hvor en skisse fylte dobbeltsiden. “Har de fortalt deg om …” Hun gjorde stemmen sin mørkere, og slepende. “... Tunnelen?” Gordon så på tegningen. Det så ut som en gruvesjakt, men det hellende gulvet sluttet brått i en vannflate.

Han flirte. “Nei, men jeg får inntrykk av at du har lyst?” Hun nikket ivrig. “Hallo, det er jo en av de klassiske legendene herfra!” Gordon hevet øyenbrynene. “Hvorfor har jeg ikke hørt den før, da?” Hun trakk på skuldrene. “Den er kanskje best kjent blant gruvearbeiderne..."

"Uansett!" Hun pekte på tunnelen i tegningen. “Denne sjakten ble gravd ut på slutten av 1800-tallet - en av de første i gruven. Den ble også tømt for kull ganske raskt. Tidlig på 1900-tallet, da da de skulle bryte seg gjennom fjellet og slå sammen to sjakter, traff de vann."

"Mesteparten av sjakten ble oversvømmet, et dusin gruvearbeidere druknet eller forsvant.” Gordon så spørrende på henne, og svarte: “Dette høres jo ut som et typisk industriuhell, mer enn en legende?” Hun smilte. “Det blir bedre. Ok,” hun indikerer den stille vannflaten i bildet.

“Vannstanden stabiliserte seg - så hele gruven ble ikke oversvømt. De ga opp å bruke den tunnelen - det ble sett på som uøkonomisk å pumpe tunnelen tom. De hadde flere andre sjakter, tross alt.” Hun pekte på en avbildning av esker inntil veggen i den tørre delen av tunnelen.

“Siden tunnelen tross alt var der, så begynte de å bruke den som lager for ting som tålte å stå under jorden. Og da ... Da begynte snodige ting å skje der nede.”

Gordon så høflig forventningsfull ut. “Mange gruvearbeidere som var innom lageret ofte, rapporterte at de kunne høre selve fjellet hviske til dem. Det ba dem om å gjøre ting de ikke ville gjøre - for noen ble det så ille at de nektet å gå ned i sjakten.”

Hun ga ham et megetsigende blikk, og fortsatte. “Formennene trodde ikke på dem, helt til de gikk ned selv - stemmen i fjellet hadde allerede fått litt mytiske anstrøk, og stadig flere arbeidere nektet å gå ned i tunnelen. Etter et par timer kom formennene opp igjen ..."

"De kastet ikke bort noe tid med å beordre lageret tømt og sjakten stengt," fortsatte hun. "Dette var rundt 1920.” Gordon smilte, litt skeptisk. “Og vi er sikre på at dette faktisk skyldtes stemmene i fjellet, og ikke andre sikkerhetshensyn?” Marybeth fniste.

Hun trakk på skuldrene, litt unnskyldende. “Det kan jo være at en helt rasjonell avgjørelse har blitt en legende i etterkant - men sjakten er der fremdeles. Det er ikke vanskelig å komme seg forbi sperringene, hvis man vil – men alle gruvearbeiderne unngår den religiøst."

Hun klappet sammen notisblokken. "Tolk det som du vil, Gordon.” Gordon prøvde å se tenksom ut, og hun lo. “Greit - nå må jeg faktisk gå. Det var hyggelig å møte deg, DS Gordon! Håper vi sees!” Gordon skulle til å svare ‘takk det samme’, men hun var allerede på vei inn i bilen.

Darnley kom ut fra gruveanlegget like etterpå. “Vi prøvde å formulere en slags strategi for hvordan vi kan hindre dette fra å spinne ut av kontroll,” sa Darnley, og kom Gordons spørsmål i forkjøpet.

“Frank forteller UDM-gjengen at vi mistenker at drapet på Stanley er tilknyttet en annen sak. Problemet er NUM og McColl - de misliker oss av prinsipp, og vi har ikke så mange kontakter der.” Gordon nikket. “Mulig jeg har begynt å jobbe med en løsning på det,” fulgte han opp.

Darnley så spørrende på Gordon. “Marybeth McColl? Trå varsomt, min venn. Uansett - tilbake til stasjonen." Han tente en sigarett, og krøllet sammen den tomme esken. "Mistenker at Elrick kommer til å sette meg på benken for denne utflukten.”

I stuen finner Gordon frem noen kjeks og litt frukt for å holde blodsukkeret oppe - både hans og studentenes. “Ja, dere vet jo hvordan det gikk med Lockeridgene,” sier Gordon, og pusser brillene.

“Hovedgrenen av Lockeridge-familien er faktisk utdødd nå, med Cecilia Lockeridges bortgang … Men hennes onkel, Alexander, var et av ofrene i denne saken.” Studentene nikker, fortapt i fortellingen. "Relasjonene mellom godseierne og kommunen rundt var ... Ikke så mye bedre da."

“Gordon!” Elrick hadde vinket ham med seg så snart de kom inn på stasjonen. “Boodles er allerede ute ved godset - Lockeridge Manor, altså. Lordens bror kom ikke hjem fra en ridetur i går, og de fant ham i dag.” Gordon tok på seg jakken igjen. “De fant ham ikke i live, antar jeg?”

Elrick rister på hodet. “Darnley,” begynner Elrick, og Darnley satte seg tungt ned ved et skrivebord. “Jada,” svarte han oppgitt. “Hold proletaren unna overklassen.” Gordon og Elrick marsjerte til Vauxhallen, uten Darnley.

“En ting,” begynte Gordon, etter å ha latt Elrick kjøre i stillhet en stund. “ Jeg har … Personlig historie med datteren til Lord Lockeridge,” fortsatte han, mens bilen navigerte høydene utenfor selve Heckering. “Jaha?” spurte Elrick, ukarakteristisk muntert.

Gordon sukket. “Det er jo lenge siden, men vi gikk på noen stevnemøter da vi var yngre - før jeg dro.” Elrick lo kort. “Og så bare forduftet du?” Gordon ristet på hodet. “Hun visste om det. Og jeg tviler på at jeg opptok noen sentral plass i fremtidsplanene hennes."

Han tenkte seg om i noen sekunder, og utdypet: "Jeg var nok helst en del av hennes ungdommelige opprør mot farens autoritet.” De kjørte forbi avkjørelsen som førte til selve selve Lockeridge Manor. “De fant ham i skogen ved siden av eiendommen,” forklarte Elrick.

Elrick parkerte langs siden av en smal grusvei - sannsynligvis fremdeles på Lockeridge-land, men langt fra både godset og tjenerboligene. PC Boodles vinket fra skogkanten. “Håper dere har med gode sko,” sa han. De måtte gå noen minutter gjennom myrete skog for å til åstedet.

Dr. Tarquin var der allerede der, og så bekymret ut. “Metode og våpen ser ut til å være det samme som ble brukt på Sloughfern - og hvis Gordon og Darnley sine observasjoner er riktige, Stanley.

Gordon kunne raskt konstatere at Boodles - og Tarquin - hadde rett. Alexander Lockeridge satt inntil en trestamme, ved slutten av et blodspor som beveget seg gjennom gresset. “Skutt nesten på samme måte som Sloughfern - men kun i magen.”

Hun løftet på ridejakken hans, og indikerte en ansamling frynsete hull gjennom skjorten. “Det tok lengre tid før han døde, noe jeg antar var poenget. Han krøp et stykke,” fortsatte Tarquin, “men endte opp her. Kan ikke ha gått stille for seg, men det er langt til nærmeste hus.”

Gordon så seg rundt. “Hva med stedet han ble skutt - ingen hylser denne gangen heller?” Boodles ristet på hodet. “Har finkjemmet bakken etter beste evne, men … Ingenting. Skal ta en runde til, for sikkerhets skyld.”

Elrick klappet Boodles på skulderen. “Bra. Vi får dra og snakke med familien - var det de som meldte fra?” Boodles nikket. “Ja. Han kom ikke hjem i går, men de var ikke bekymret før hesten kom tilbake alene i dag. En av tjenerne fant ham da de sendte ut folk for å lete.”

Tarquin sperret veien da de skulle til å gå. “Hvis dette er samme morder …” Elrick nikket, med en nyve i pannen. “Det må det nesten være, men hva er mønsteret her - hva har Tommy Sloughfern og Richard Stanley til felles med Alexander Lockeridge?”

Et godt spørsmål, tenkte Gordon for seg selv. Stor distanse i alder og sosial klasse - men de virket heller ikke som tilfeldige ofre. “Kjente de hverandre på noen måte?” spurte han. Elrick snudde seg mot Gordon. “Sloughfern, Stanley, og Lockeridge? Kan jeg aldri tenke meg."

Elrick klødde seg på haken. "Men vi får spørre, for sikkerhets skyld. Mange i området har jobbet på godset i en eller annen kapasitet, innimellom - men det er et tynt halmstrå å klamre seg til.” Gordon nikket. “Enig. Men vi har ikke så mange andre halmstrå akkurat nå."

Møtet med Lord og Lady Lockeridge var ikke noe Gordon så frem til - men han regnet med at det tross alt var bedre at det var ham og Elrick enn ham og Darnley. “Darnley har mange kvaliteter,” forklarte Elrick underveis.

“Men han er ikke så elegant i målet, og han klarer ikke helt å holde forakten i sjakk når han snakker med overklassen. Det går forsåvidt begge veier. Gjør det vanskelig å få noe ut av samtalene.” Han gløtte bort på Gordon. "Dette er også en påminnelse til deg, Gordon."

Etterpå tenkte Gordon at hvis møtet deres med Lord og Lady Lockeridge var et eksempel på gjensidig høflighet, så måtte et tilsvarende møte med Darnley ha blitt helt katastrofalt.

Lady Catherine Lockeridge unnskyldte seg raskt etter å ha hilst på dem - “for å trekke seg tilbake til en dånesofa,” som Elrick senere kalte det. Lord Lockeridge så for all del statelig ut - en høy, velantrukket mann med ryddig, mørkt hår.

Han ignorerte i all hovedsak Gordon, og snakket kun til Elrick. Lockeridge visste uansett ingenting - eller så var han totalt uinteressert i å hjelpe dem med å løse mordet på sin egen bror. “Alexander var på mange måter familiens sorte får,” beklaget Lockeridge seg.

“Totalt uinteressert i plikt og familie. Gadd aldri å gifte seg - så ikke poenget, sa han, når arven likevel tilfalt meg.” Lockeridge skrittet nervøst frem og tilbake på den samme delen av gulvet, som allerede var noen nyanser lysere enn gulvet i resten av rommet.

Gordon hadde vært her inne før, men det var fremdeles vanskelig å ikke bli slått litt i bakken av den håpløst usmakelige tendensen til å vise frem materielle tegn på rikdom også inne i selve godset. Det var liksom ikke nok med størrelsen og hagene utenfor.

Utstoppede dyrehoder, store malerier i forgylte rammer, detaljer og utskjæringer i mørkt tre. Det var med en viss misnøye at Gordon måtte slå fast at det fremdeles hadde den effekten det var meningen at det skulle ha - på tross av tegnene på slitasje og manglende vedlikehold.

Etter en lang, slitsom samtale hvor de ikke fikk noe annet ut av Lord Lockeridge enn det de allerede visste fra åstedet, vinket Elrick med seg Gordon. “Han kjente heller ikke Sloughfern. En nevø av Tommy har jobbet i stallen her for 20 år siden, ellers ingenting."

Gordon nikket. "Hva med Stanley?" Elrick ristet på hodet. "Kun av omtale. Fagforeningsfolk står ikke høyt i kurs her, som du sikkert skjønner.” På vei gjennom hallen, mot hoveddørene, møttes de av en ung, mørkhåret kvinne, som var nesten like høy som Gordon.

"God ettermiddag, DCI Elrick og - tør jeg gjette - DS Gordon?" sa Cecilia Lockeridge, med sin sedvanlige blanding av overklassens kulde mot dem de anså som laverestående, iblandet en viss fascinasjon over at de tross alt befant seg i samme rom.

Elrick ga henne et slags halvveis engasjert bukk, kvitterte med et "Miss Lockeridge," og beveget seg forbi henne. Gordon ble stående. “Kan jeg, uhm –” Gordon henvendte seg til Elrick, mens han gestikulerte hjelpeløst mot Cecilia.

“For all del,” svarte Elrick. “Vi har bare en potensiell seriemorder å fange. Ingenting av betydning. Jeg venter i bilen.” Gordon hadde allerede bestemt seg for at dette måtte gå raskt, men kom ikke på noen god åpningslinje. Cecilia løste det for ham.

“Jeg er ikke sur, eller noe. Bare overrasket over at du kom tilbake til Heckeringshire.” Stemmen var den samme som før, men hun hørtes litt mer … Sliten ut, nå. Gordon nikker. “Det er jeg også, for å være ærlig. Jeg ville trodd du hadde giftet deg nå?”

Det var ikke et elegant temaskifte, men Cecilia bet på, og fnyste. “Jeg har to krav: De må være høyere enn meg, og ikke helt idiot. Det begrenser valgmulighetene.” Gordon skottet megetsigende på godset rundt dem.

“Det kan da ikke være helt umulig å finne en villig ungkar noen som oppfyller kravene.” Hun fnyste. “Formuen min er i beste fall under middels stor. Vi har land, og et stort, falleferdig hus - ikke penger. Far er lei av å foreslå kandidater, og jeg er lei av å møte dem.”

Hun ga Gordon et resignert smil. “Jeg bare venter på at riktig person skal vandre inn her en dag –” Gordon nikket, men begynte å bevege seg mot døren. “Jeg må gå, ellers får jeg pryl av Elrick. Det var … Fint å se deg.” Han hørte selv at det ikke var spesielt overbevisende.

Hvis det skulle vært noen tvil, så ble den visket ut av det anklagende blikket Cecilia ga ham. “Beklager. Vi kan snakke ordentlig en dag, hvis du vil - kanskje i en litt annen kontekst, uten et mord hengende over oss. Men jeg må faktisk gå.”

Hun nikket. “Det hadde vært fint. Ring meg. Du har sikkert nummeret fremdeles.” Han hadde jo det.

“Nå tror jeg vi må gi oss for i dag, folkens,” erklærer Gordon. “Jeg trenger å strekke på bena, og dere må kanskje… Ja, gjøre hva det nå er dere gjør med disse podcast-greiene.” Amira nikker, og de pakker rutinert sammen utstyret. “Takk for at du tok deg tiden!” stemmer Lucas i.

“Men, eh - kan vi komme tilbake og få høre om resten av saken en annen dag?” spør han innsmigrende. Gordon nikker. “Det er jo litt artig å få lov til å prosedere om disse gamle sakene, så det må gå bra - jeg har tid i morgen, hvis dere har.” De ser på hverandre. “Selvfølgelig!"

"Det blir en full podcast-helg," skyter Amira inn, "men vi driver tross alt viktig folkeopplysning her.” Gordon humrer. “Da er det en avtale!”

Gordon blir sittende ved bordet i noen minutter etter at de har gått.

Problemet med å fortelle om gamle saker, tenker han, er jo at det personlige livet hele tiden skjer ved siden av. Det er ikke så lett å plukke dem fra hverandre. Han hadde ikke fortalt dem om valget han tok senere, etter at de hadde gitt seg med politiarbeidet for dagen.

RINGTE GORDON TIL CECILIA LOCKERIDGE SENERE PÅ DAGEN?

HAN RINGTE CECILIA LOCKERIDGE SENERE PÅ DAGEN

Han hadde faktisk ringt Cecilia senere den kvelden. De avtalte å møtes dagen etter, på den eldste puben i Heckering - Shipwright’s Arms. Før han kom så langt, rakk saken å ta en uventet vending.

Søndag morgen har Gordon forberedt seg, og funnet frem noen gamle mapper fra loftet. Så vidt han vet har ingen dødd i Heckeringshire siden i går, så han kan tillate seg denne mimre-seansen. Litt utpå morgenkvisten tropper studentene opp som dagen før.

De ser fascinert på bildene fra mappene Gordon har funnet frem. “Vi visste jo nå at vi var på jakt etter en morder med flere ofre - rent definisjonsmessig var det ikke klart for oss om dette dreide seg om en massemorder eller seriemorder."

Gordon fortsetter. "Det fant vi ut av senere - men det som endret seg denne dagen, var at det vi trodde var et etablert mønster, ble kullkastet.” Gordon arrangerer en serie bilder foran dem, som viser en utbrent bil, en ansamling store, svarte biler, og en gruppe politifolk.

Studentene kjenner ikke igjen politifolkene. “Jeg tenkte dere kunne få se bildene," forklarer Gordon, "siden det er litt vanskelig å få et inntrykk av hvordan det var, bare gjennom fortellingen.”

Gordon, Darnley og Elrick holdt på å gå gjennom de tre drapene som allerede hadde skjedd - Elrick hadde allerede bedt om forsterkninger utenfra - da de fikk beskjed om en eksplosjon utenfor The Colliery. “I selve gruven?” spurte Darnley hest.

Elrick ristet på hodet. “På parkeringsplassen utenfor. Det kan visst dreie seg om en bilbombe.” Gordon og Boodles satt på med hver sin etterforsker - som for anledningen aktiverte sirenene.

Det var uansett ikke særlig mye trafikk på veiene, men farten de holdt gjorde at åskammene frem mot gruven formelig fløy forbi. De så røyken - en tynn, svart søyle - omtrent samtidig som de så heistårnene.

Bilen til Dr. Tarquin var der allerede, og hun var selv synlig i nærheten av en annen, brennende bil - kilden til røyken. Gordon kjente den ikke igjen, men det kunne like gjerne skyldes røyken og at mye av rammen rundt førersetet var en forvridd masse av metall.

Et brannmannskap fra Heckering var allerede i ferd med å slukke ilden, men det slo fremdeles en vegg av varme mot Gordon, Elrick og Boodles da de nærmet seg. “Det er ikke mye igjen av offeret,” sa Tarquin.

“Det som er igjen, tror jeg må kuttes løs fra bilen når brannen er slukket. Ingen har sett noen uvedkommende i området,” avsluttet hun. Darnley stirret på registreringsnummeret, mens Elrick spurte - ropende over lyden fra slukkingen - “vet vi hvem det var?”

Tarquin skottet bort på Darnley, og sa lavt: “Basert på registreringsnummeret og vitnebeskrivelser, så tror vi det var James Darnley - det er hans bil, og han gikk av skiftet sitt like før eksplosjonen.”

Darnley måtte ha skjønt det samme, for han var på vei bort mot den brennende bilen, og ble holdt tilbake av to røslige brannfolk. Gordon hørte bruddstyker av hva de ropte til Darnley - “Galskap å gå inn der nå!”

Gordon og Boodles måtte like fullt slepe ham noen meter bakover før han roet seg. Tarquin satte seg ned på huk ved siden av ham. Elrick vinket Gordon og Boodles bort til seg. “Hvis dette er den samme mistenkte som for de andre drapene ... "

Elrick avbrøt seg selv: "Og det tror jeg like gjerne vi kan gå ut i fra - så må vi se for oss at dette dreier seg om terrorisme, og ikke seriedrap i tradisjonell forstand,” sa Elrick. Gordon og Boodles nikket, stumme.

“Vi har allerede bedt om forsterkninger, jeg tipper det fremskyndes nå. Teknikere kommer til å undersøke bilen når det er trygt.” Elrick så bort på Darnley. “Jeg sender Darnley hjem resten av dagen. Boodles, jeg stasjonerer deg her - ring inn før, heller enn siden."

Konstabelen nikket. “Gordon, vi drar til stasjonen og forbereder alt materialet vi har til overlevering. Jeg tipper vi får London sin Special Branch på døren når som helst, nå.”

Elrick sin mistanke var riktig - et par timer senere rullet en serie store, svarte stasjonsvogner inn på plassen foran politistasjonen. Tre detektiver og to taktiske lag fordelte seg utover politistasjonen.

Anføreren - en gråhåret mann med et nøye frisert skjegg - introduserte seg som “DSU Byron, Special Branch.” Gordon og Elrick hilste på ham etter tur. “Vi tar formelt sett over herfra - men vi arbeider sammen med dere videre. Vi trenger folk som kjenner de lokale forholdene.”

Resten av dagen gikk med på å orientere Byrons lag om hendelsene så langt - de tydelige indikasjonene på at de tre foregående mordene hang sammen, og mistanken om at det gjaldt dette også. “Dere har sikkert også tenkt tanken,” sa Byron etter hvert.

“Altså at dette kan være en IRA-aksjon, uansett hvor atypisk den er. Dette er et lite sted, og cellen har i så fall operert her over tid. Veldig uvanlig. Ikke så entusiastisk om det som teori, men vi har det i bakhodet.” Byron tok en pause.

“Fagforeningen utgjør en vesentlig komplikasjon - basert på alt vi vet om Scargill, så kan vi ikke utelukke at de to siste drapene har noe med konflikten mellom de to gruppene å gjøre.” Elrick så skeptisk ut. “Scargill er kanskje ikke så demokratisk orientert, men å gjøre dette?"

Byron trekker på skuldrene. “Scargill er gammelkommunist. Ingenting er ham fremmed. Det ville være overilt å utelukke at dette simpelthen er gjengjeldelse fra NUM, rettet mot sentrale medlemmer av UDM.” Elrick virket ikke overbevist, og det var heller ikke Gordon. “

Hver gruve som brøt med Scargills ordre svekket NUM,” fortsatte Byron. Gordon brøt inn. “Foreslår du altså at William McColl - potensielt på Scargills ordre - har drept eller organisert drapet på to medlemmer av den rivaliserende fagforeningen?"

"Videre, at en av dem ble drept på samme måte som to tilsyenlatende tilfeldige ofre?” Byron viftet med pekefingeren foran Gordon. “De to første drapene kan ha blitt gjort for å maskere den reelle motivasjonen for de to andre.” Gordon så på Elrick, som ristet på hodet.

Elrick spurte, alvorlig: “DSU Byron - jeg antar du er kjent med Ockham’s Razor. Virker det rimelig at fagforeningen - uansett hvor desperate de er - er villige til å drepe flere tilfeldige ofre for å tåkelegge to andre drap? I deres egen hjemkommune, med snaut tusen innbyggere?”

Byron satte seg ned ved bordet, i stedet for å marsjere. “Jeg skjønner at dere har et personlig forhold til mange av aktørene her, men dere kan ikke la dere blinde av det. Dessuten behøver jo ikke drapet på Lockeridge være helt tilfeldig." Elrick ventet på fortsettelsen.

"Hør, begynte Byron, "gruvearbeidernes antipati mot landeierne er godt kjent, veldokumentert. Det har dere selv fortalt.” Gordon sukket, men Byron fortsatte. “Hvis noen tilfeldige ofre først måtte dø, så ville det være en utmerket anledning for fagforeningen til å, ja …"

" ... Rydde noen av motstandernes brikker av bordet?" spurte Elrick sardonisk. "Akkurat!" svarte Byron. Elrick reiste seg. “Så hva foreslår du? Å hente inn McColl til avhør?” Byron nikket. “Presis. Om ikke han tilstår, så kan vi i det minste riste litt i burene.”

Gordon hevet øyenbrynene, men Elrick kom ham i forkjøpet. “Det er en elendig idé - både å hente inn McColl til avhør, og å - som du sier - riste i burene. Burene trenger ikke risting, de trenger å stå stille og rolig, for at ikke denne konflikten skal eskalere.”

Byron klødde seg i skjegget. “Hva mener du, Elrick?” Elrick slo ut med hendene. “Hvis vi peker på McColl og NUM som mistenkte - hovedansvarlige - for disse drapene, så går konflikten fra en ulmebrann til en fullendt kullbrann som kan vare i årevis.”

Byron smilte oppgitt. “Jeg skjønner ikke alltid disse gruvemetaforene dere er så glade i. Men jeg kan informere om at loven gjelder også for gruvearbeidere - om de lager bråk, så arresterer vi dem. Enkelt og greit.”

Gordon så nok en gang på Elrick, som gjorde et siste forsøk: “Dere sa at dere ønsket å ha oss på laget fordi vi kjente de lokale forholdene. Dette er meg som forteller dere - basert på lokale forhold - at dette ikke er en god løsning.” Smilet til Byron fikk en annen karakterer.

“Hør. Jeg forteller alltid landsbypolitiet at vi ønsker å samarbeide, sånn at de ikke skal tape ansikt. Politifolk har skjøre ego, tross alt. De fleste skjønner likevel at de skal sitte pent og la oss gjøre jobben. Her i Heckeringshire er dere visst litt tungnemme."

Han stirret på Elrick og Gordon etter tur. "Så nå sier jeg det til dere i klartekst: La oss gjøre jobben vår.” Han flirte. “Jobben deres, teknisk sett. Ta ettermiddagen fri. Gå en tur, mat sauene, hogg ved, eller hva dere nå gjør her ute.”

Elrick gned seg i tinningene, og gikk mot døren. “Et tips,” sa han til Byron, “fra den lokale kjentmannen. Når dere skal gripe McColl, gjør det hjemme hos ham, etter at skiftet hans er over. Så slipper dere å gjøre det foran to hundre gruvearbeidere.“

Han forlot rommet uten å se seg tilbake. Gordon fulgte etter. “Hva gjør vi nå?” spurte Gordon. Elrick vinket ham med seg helt ut av stasjonen, og tente en røyk. “Jeg kommer til å tipse McColl om hva som skal skje - og håpe at han er fornuftig nok til å høre på meg."

Elrick sukket gjennom sigarettrøyken. "Med litt flaks kan han kan roe gemyttene på sin side.” Han så strengt på Gordon. “Den informasjonen er ikke offisiell, og det er heller ikke planen min. Jeg har ingen konkrete oppgaver til deg. Vi får se hva som skjer i morgen.”

Gordon nikket, og sa surt: “Så mye for The Special Branch.” Elrick tok et langt drag av sigaretten. “Jeg hadde ikke trodd at DSU-en de sendte skulle være en fjott med kommunist-paranoia. Har hatt bedre erfaringer tidligere.”

Gordon tok Byron på ordet, og ga seg selv fri om ettermiddagen, før han gikk for å møte Cecilia Lockeridge på the Shipwright’s Arms. Uansett hvordan dette gikk, så kunne det neppe bli verre enn møtet med Byron.

Han kom før henne - som vanlig - og bestilte en øl mens han ventet. Han kjente igjen en del av gjestene i puben, folk som hadde vært for unge til å bestille øl selv da han sist bodde her - Marybeth McColl var blant dem, men hun hadde ikke sett Gordon.

Eller lot som at hun ikke så ham. Det var i det hele tatt ikke mange som syntes å kjenne igjen Gordon, og det var helt greit. De fleste kjente imidlertid igjen Cecilia Lockeridge - stillheten og den lave summingen som fulgte henne gjennom rommet - gjorde det klart.

Hun bestilte en cocktail på veien, og fløt bort til Gordon. “De klarer ikke lage den riktig, selvsagt,” begynte hun, og indikerte cocktailen - som Gordon ikke kjente igjen - “men de prøvde iallefall.” Gordon smilte høflig. “Øl er enklere, sånn sett,” prøvde han seg.

Hun smilte tilbake, like høflig, en slags stille applaus til hans vellykkede vits. “Så, spurte hun, “hvorfor kom du egentlig tilbake?” Gordon hadde forberedt seg på dette spørsmålet. “Jobbtilbudet var veldig godt - det hadde vært karrieremessig selvskudd å takke nei.”

Hun nikket, fornøyd. “Har du blitt materialist siden sist, Gordon? Jeg synes å huske at du mente at ‘åndelig føde var viktigere enn gods og gull’, var det ikke noe sånt?” Han lo, litt ufrivillig. “Tenåringsgutter sier mye rart for å imponere pene jenter."

Han trakk på skuldrene. "Å bli voksen har gitt meg et … Litt mer pragmatisk syn på ‘gods og gull’.” Hun lo, men på den måten Gordon kjente igjen som innøvd for sosiale formål. Den ekte latteren hennes var annerledes. Denne varianten nådde aldri øynene hennes før den sluttet.

“Har du tenkt til å bli?” spurte hun brått. Gordon ristet på hodet. “Ikke egentlig. Jeg søker meg videre til en post et annet sted når det byr seg en anledning - grunnen til at jeg dro var jo at jeg ville se litt mer av verden enn Heckeringshire.”

Hun hvilte haken i hånden og rørte i cocktailen. “Ikke engang for en pen jente?” I etterkant tenkte Gordon at han burde begynt å fatte mistanke om hvor denne samtalen var på vei, men der og da så han bare spørrende på henne, og svarte: “Ikke engang det."

"Jeg synes også å huske at sist vi snakket sammen," fulgte han opp, "før jeg dro, så erklærte du at jeg var en ‘morsom distraksjon, men ikke ekteskapsmateriale uansett’.” Hun lo - den ekte latteren sin - kanskje i ren overraskelse over å bli konfrontert med sitt eget triks.

“Jeg sa vel kanskje det,” innrømmet hun. “Men jeg har også fått et litt mer … Pragmatisk forhold til dette siden sist.” Gordon drakk mer av ølen sin, for å vinne litt tid. “Hva er det egentlig du spør om, Cecilia?” sa han til slutt. Hun snøftet. “Er ikke du ‘detektiv’?”

Hun drakk av cocktailen for første gang, skar en grimase, og sa: “Jeg vil plukke opp igjen der vi slapp. Jeg har innsett at … “ Hun tygde på ordene. Gordon fullførte: “... At jeg er god nok?” Hun himlet med øynene. “Jeg ville ikke sagt det på den måten.”

Gordon nikket. “Jeg må innrømme at jeg trodde du bare ville snakke litt om hva som hadde skjedd siden sist …” Hun så oppgitt på ham. “Hva du har gjort i London eller hvor du nå har vært er faktisk ikke så spennende, Gordon. Var det ikke ganske åpenbart hva jeg ville?”

Gordon løftet hendene avvæpnende. “Sett i lys av hva du sa sist … Nei?” Hun tok enda en slurk av cocktailen, og skar en litt mindre tydelig grimase denne gangen. “Vel, nå er det på bordet uansett - du vet hva jeg vil.” Gordon nikket. “Ja - men svaret er nei."

Hun sank litt sammen. Gordon fulgte opp. "Jeg tror rett og slett at det toget har gått, hvis det noensinne forlot stasjonen.” Det gled en skygge over øynene hennes. “Du skjønner hva jeg tilbyr deg? Du er smart - sammen kan vi rydde opp i alle de idiotiske investeringene til far."

Jeg har allerede begynt - du kommer til å bli rik, du trenger ikke jobbe en dag i ditt liv - og du får meg.” Gordon nikket igjen. “Jeg skjønner hva du tilbyr meg, Cecilia - problemet er at jeg ikke vil ha det.” Hun tømte cocktailen brått. “Meg,” sa hun. “Hva?” spurte Gordon.

“Du vil ikke ha meg,” rettet hun. Gordon rakk ikke svare før hun reiste seg opp. “Dette er problemet med offentlige tjenestemenn, Gordon - ingen ambisjoner, ingen visjoner. IKKE ring meg,” avsluttet hun, før hun strente gjennom rommet og ut. Gordon så etter henne, litt forvirret.

Han innså at han vart tom for øl, og gikk bort til baren, hvor Marybeth McColl plutselig lente seg inn mot disken ved siden av ham. “Hva vil du ha?” spurte hun. “Hva mener du?” spurte Gordon. “Har du vært så lenge borte at du har glemt hvordan en pub fungerer?” lo hun.

“Jeg spanderer en øl på deg, fordi jeg syntes det var veldig givende å se noen si ‘nei’ til Cecilia Lockeridge. “Åh,” svarte Gordon. Marybeth dro ham med seg bort til bordet hun delte med noen venner og venninner, og plutselig var Gordon blitt en del av en sosial gruppe.

Å snakke med Marybeth var en veldig annen øvelse enn å snakke med Cecilia - det føltes mer som en samtale, og ikke som en verbal fektekamp, hvor man stadig måtte være på vakt i tilfelle det kom en finte eller et støt. Det ble mer enn bare en øl med Marybeth og vennene hennes.

På et tidspunkt gikk Gordon til baren for å bestille, og barmannen nikket til ham. “Du er den nye etterforskeren, er du ikke?” Gordon nikket tilbake. “Men ikke i tjeneste akkurat nå.” Barmannen flirte tilbake. “Selvfølgelig. Håper dere tar ham, da."

"Gamle Tommy var litt av en helt, egentlig," fortsatte barmannen etter en pause. "Uansett hva de sa om ham. Var i skyttergravene i første verdenskrig, vet du.” Gordon så på glasset bli fylt, og kom på å spørre da skummet nærmet seg toppen: “Vent. Hva sa de om ham?”

Barmannen ristet på hodet. “Ingenting å snakke om, egentlig. Ting han gjorde i militæret etter krigen. Det var harde tider for alle.” Barmannen plasserte ølglassene foran Gordon, men han enset det knapt. Det var et eller annet som skranglet rundt i hodet til Gordon.

Noe Darnley hadde sagt, som kanskje hang sammen med det han nettopp hadde fått vite om Tommy Sloughfern. Han ble stående og stirre på glassene mens han forsøkte å trekke trådene sammen. “Gordon!” ropte Marybeth fra bordet. “Kommer du?”

HVA GJORDE GORDON?

HAN FANT NOE Å SKRIVE PÅ

Gordon tok en liten håndfull servietter fra baren - og ignorerte barmannens spørrende blikk - mens han fant frem kulepennen han alltid hadde i lommen. “Hva var det jeg tenkte på igjen … ” mumlet han for seg selv.

Han skribler ned noen detaljer han hørte om Lockeridge og Stanley, men ikke hadde lagt så mye vekt på akkurat da. James Darnley passer ikke inn etter at strekene trekkes mellom dem - han får i stedet et stort spørsmålstegn bak.

Så var det Sloughfern. Hva kunne Sloughfern ha gjort etter krigen, som forbandt ham med Lockeridge og Stanley? Gordon innser at han må ringe familien til Sloughfern, og stille et spørsmål han ikke visste han burde ha stilt forrige gang, og skriver det ned også.

“Gordon?” spurte Marybeth bak ham. Gordon viste henne servietten han hadde skriblet på. “Kom på noe jeg tror er viktig for saken … Men jeg har ikke helt orden på det enda.” Hun fniste. “Er dette noe å gjøre på en date?”

Gordon så fra henne til bordet med vennene hennes, og spurte: “Er dette en date?” Hun trakk på skuldrene, men fortsatte å smile. “Det er det jeg kommer til å si, iallefall. Hvor skal du oppbevare den der?” Gordon så forvirret ut. “I lommen?”

Hun pirket i servietten, og en liten del av den løsnet. “Det er en barserviett av billigste sort, den holder allerede på å gå i oppløsning. Kom her, jeg har en blokk i vesken.” Hun trakk ham bestemt tilbake til bordet.

Etter å ha ryddet unna noen glass og tørket litt av bordet, transkriberte Marybeth kjapt kråketærne Gordon hadde skriblet på servietten. “Klarer du å lese det?” spurte han fascinert. “Jeg er lærer, Gordon,” svarte hun tørt, og rev ut en side fylt med sirlig lærerinnehåndskrift.

Gordon skulle til å ta den, men Marybeth fisket ut en liten plastlomme fra vesken, og la arket inni. “Nå burde den overleve resten av kvelden,” sa hun muntert. “Husker du den i morgen?” Gordon stakk plastlommen pertentlig i jakkelommen. “Det tror jeg nok. Ok, hvor var vi?”

Det ble ganske sent kvelden før, men det første Gordon gjorde da han våknet, var å finne frem arket og rekonstruere tankeprosessene fra kvelden før - for deretter å ringe det eldste, gjenlevende barnet til Tommy Sloughfern, som nå selv var i 60-årene.

De bekreftet mistanken til Gordon, og han småløp bort til politistasjonen. Våren holdt på å gli over i forsommer, men, gatene var påfallende tomme - en litt trykket stemning lå over Heckering.

Stasjonen var relativt tom - noen medlemmer av Byrons lag drev rundt, men gjorde ingenting fornuftig. Gordon begynte å ringe rundt til andre politistasjoner mens han ventet på de andre etterforskerne.

Elrick og Boodles kom inn samtidig, i en fart. “Byron gjorde akkurat det motsatte av det Elrick foreslo,” begynte Boodles fortvilet. “Han toget inn i Heckeringshire Colliery med teamene sine og grep McColl. Startet nesten opptøyer - varselskudd ble avfyrt.”

Gordon spurte oppgitt: “Er han helt idiot?” Elrick trakk på skuldrene. “Barnslig, i det minste. Han gjorde nøyaktig det motsatte av det jeg ba ham om - bare for å vise at han kunne, antar jeg.”

Boodles viftet med hendene. “Det blir verre - da det begynte å gå rykter om at NUM kom til å organisere en protestmarsj gjennom Heckering, beordret Byron hele gruven stengt.” Gordon så vantro på Elrick. “Kan han gjøre det?”

Elrick ristet på hodet. “Tviler. SO12 har brede fullmakter, men de er ikke eneveldige konger. Hva med gruvearbeiderne?” Boodles slo ut med armene. “På en måte løste han jo konflikten - NUM og UDM har inngått våpenhvile, men ..."

Han tenkte seg litt om. "Men de mener også at Byron er sendt av Thatcher for å stenge gruven permanent, med denne saken som påskudd. De planlegger fremdeles en protestmarsj - samlet.” Elrick ristet på hodet. "Fantastisk."

Gordon satte seg tungt ned i en stol. “Jeg mistenker at vi kunne løst dette mer elegant oss i mellom - tross alt. De er vel ikke noe nærmere en siktelse?” Elrick ristet på hodet. “Byron virker fast bestemt på at det var McColl - på en eller annen måte."

Elrick la sardonisk til: "Han er faktisk så fokusert på den vinklingen at man nesten kan begynne å lure på om ikke gruvearbeiderne har et poeng når det gjelder målet til Byron.”

“Apropos,” sa Gordon. “Jeg tror jeg kan ha gjort et vesentlig fremskritt i saken, hvis vi har tid til det midt i brannslukkingen. Byron nevnte jo IRA, men slo det fra seg umiddelbart. I går kveld kom jeg på noen detaljer som kan være interessante."

Gordon så fra Elrick til Boodles. "Og i dag fikk jeg fikk flere av dem bekreftet i dag.” Elrick så avventende på Gordon. “Ok, la oss høre.” Gordon nikker. “Barmannen på The Shipwright’s Arms nevnte at Sloughfern hadde blitt værende i militæret etter Første verdenskrig ..."

Elrick nikket, og Gordon fortsatte. "Men at det ikke var noe som ble snakket om med stolthet. Jeg ringte den eldste sønnen til Tommy Sloughfern for å bekrefte en viktig detalj - som de ikke var så lystne på å snakkke om."

Gordon trakk på skuldrene. "Tungen løsnet da jeg sa det kunne hjelpe til med å løse drapet. Hør: Etter å ha vært i Frankrike og Belgia under Første verdenskrig, var han på 20-tallet i Nord-Irland, som en av de militære forsterkningene til The Royal Irish Constabulary.”

Elrick tok et langt drag av sigaretten. “Sloughfern var en Black and Tan?” Gordon nikket. "Skjønner godt at de ikke ville snakke om det," stemmer Boodles i. Gordon fortsetter: “Dette gir oss et faktisk mønster, kanskje til og med et motiv.”

Han regnet på fingrene. “Stanley var en tur i militæret - Royal Marines på 70-tallet. Lockeridge var offiser på samme tid. Begge to skal ha vært i Nord-Irland.” Elrick skriblet hurtig i blokken sin mens Gordon snakket. “Så hva tror du dette er - en slags hevnaksjon fra IRA?”

Gordon plukker opp en notisblokk fra pulten. “Det er neppe en organisert celle - men så langt er dette mitt beste forslag til et motiv som knytter dem sammen, og det stemmer med våpnene som er brukt.” Elrick nikker, mens Gordon viser frem blokken.

Den inneholder en liste med navn og årstall. "Jeg tror imidlertid ikke disse drapene i Heckeringshire er hvor det startet. Tilsvarende drap har skjedd på tvers av landet, siden 60-tallet - men de har blitt sett på som isolerte hendelser. Jeg tror de henger sammen."

Elrick nikker, men innvender: "To ting - hvis du har rett, så er dette en seriemorder, men med et slags politisk motiv. Grensen mellom terror og seriedrap er fremdeles uklar. Men også - hva med Darnley? Han hadde, så vidt jeg vet, aldri vært i militæret."

“Darnley er det store mysteriet,” medgikk Gordon. “Kanskje det faktisk var fagforeningen?" Han trommet med fingrene på pulten, før han sa: “Vent litt. Darnley - altså DI Frank Darnley - tjenestegjorde i Belfast i ‘72. De er ganske like, og deler etternavn ... "

Elrick så skeptisk ut. "Kan det være så enkelt som at de tok feil mann? Det betyr jo i så fall at --" Gordon avbrøt ham, og spurte “Hvor er egentlig Darnley i dag?” Elrick hadde allerede kastet seg over telefonen.

“Ikke noe svar,” sa han mørkt, etter å ha latt det ringe til telefonsvareren slo inn. De prøvde personsøkeren også. “I beste fall er han på vei hit,” bemerket Gordon. “I verste fall har vi gode grunner til å bryte fartsgrensen.” De gikk raskt, men bestemt mot Vauxhallen.

“Hold oss oppdatert om hva som skjer her,” sa Elrick lavt til Boodles. "Byron får håndtere gruven selv." Boodles nikket og ble stående igjen da de kjørte.

Darnley bodde fremdeles på Colliery-siden av Heckeringshire, men hadde flyttet lengre opp i åssiden, bort fra de husene i dalbunnen, hvor solen forsvant klokken tre om ettermiddagen. Darnley sin Ford Escort var borte, og døren var åpenbart brutt opp.

“Hvis Darnley ble kidnappet,” observerte Elrick, “er han muligens i live fremdeles.” Elrick hentet en gammel Webley-revolver fra bilen, og de gjennomsøkte huset, uten å finne noen. Gordon brukte Darnleys telefon til å ringe til stasjonen. “

Vi kan ha bruk for de taktiske lagene til Byron nå,” forklarte han til Elrick. Elrick nikket, men de fikk uansett ikke svar. “Mon tro om ikke Byron er opptatt med gruvearbeidernes protestmarsj,” sa Gordon tørt, men ringte også Tellerfield for å etterlyse bilen.

“Da får vi gjøre dette på gamlemåten,” svarte Elrick. “Hvor kan en kidnapper ha tatt med Darnley? Og kan Darnley ha forsøkt å gi oss et hint?” Gordon ser seg rundt i det tomme huset. “Vi kan like gjerne lete litt som å dra i en tilfeldig retning og håpe at vi finner noe.”

De lette høyt og lavt, uten å kunne gjøre annet enn observasjoner om Darnleys smak og vaner. Elrick kastet et blikk på avisen som lå på kjøkkenbordet. “Jeg tror det er dagens, men hjørnet med datoen på er revet av,” sa han til Gordon. “Se om du finner den noe sted.”

Til slutt fant Gordon en liten papirlapp stukket ned bakom dørlisten på oversiden av stuedøren. Den var så godt som umulig å se om man ikke aktivt lette etter en liten papirlapp på rare steder, men han fikk plukket den ned.

Papirlappen viste seg å være det manglende datofeltet fra dagens avis - 12. mai 1985 - hvor ordene “bokhylle = hytte” skriblet på en side. På den andre siden stod det “Shakespeare kronologi KARAKTERER” Gordon så på Elrick. “Han må ha skrevet dette til oss - eller?”

Elrick nikket. “Får tro at datomerkingen er for å indikere at den ble skrevet i dag.” Gordon så på lappen en gang til. “Men hva betyr dette?”

Elrick klødde seg på haken. “Hytten … Det er tynt, men det er noe å gå på. Det har lenge gått et seigt rykte om at Darnley-brødrene deler en godt skjult jakthytte et sted i området, som de har sverget å ikke fortelle om til noen andre.”

Gordon så spørrende på Elrick. “Og bokhyllen?” Elrick gikk inn mot stuen til Darnley. “Vel, Darnley fikk bygget dette stedet fra grunnen av, og har en rar sans for humor. Kanskje det er et kart der. Det hadde vært tilforlatelig.”

Bokhyller dominerte flere av veggene, men en av dem stod plassert slik at det var et par håndsbredder mellom hyllekanten og veggen. Slitasje på tregulvet i mellomrommet indikerte at bokhyllen hadde blitt flyttet på. En liten bryter på siden av bokhyllen var merket “Reset.”

Han flikket bryteren opp og ned, uten at den gjorde noe. Elrick forsøkte å skyve selve hyllen, men den stod bom fast. “Ok,” sa han. “Det er jo litt eiendommelig.” Gordon tok en tilfeldig bok ut av hyllen, og den oppførte seg som en helt ordinær bok.

“Se etter Shakespeare,” foreslo Elrick. Gordon innså med et sjokk at bokhyllen til Darnley ikke var organisert alfabetisk - eller etter noe annet prinsipp han kjente til. Til slutt fant han en pen utgave av “Julius Caesar”, og forsøkte å ta den ut. Den satt fast.

“Jaha,” sa han spørrende, og trykket den inn i stedet. Den gled noen centimeter inn, og laget et lite knepp, ellers skjedde ingenting. Etter en liten opptelling hadde Gordon og Elrick funnet syv fastlåste bøker med titler fra Shakespeare-verk.

Tilsynelatende tilfeldig fordelt i bokhyllen stod Coriolanus, Henry VIII, A Midsummer Night’s Dream, King John, Julius Caesar, Cymbeline, og Richard II. Gordon trykket på et par av dem, men ingenting skjedde.

“Konsulter lappen,” foreslo Elrick. “Hva er det Darnley prøver å fortelle oss?” Gordon fant frem lappen, og gjentok instruksene for seg selv og Elrick. "Ok," sa Elrick. "Vi får se hva vi husker fra engelsk-timene."

PÅSKEKRIMNØTT:

Hvilken rekkefølge må de trykke inn bøkene i, basert på Darnleys instruks? En del av oppgaven er å tolke instruksen. Titlene er: Coriolanus, Henry VIII, A Midsummer Night’s Dream, King John, Julius Caesar, Cymbeline, og Richard II.

Post svar som replies her!

RIKTIG LØSNING:

1: A Midsummer Night’s Dream
2: Coriolanus
3: Julius Caesar
4: Cymbeline
5: King John
6: Richard II
7: Henry VIII

Første som postet riktig svar var @newGarlick. Andre som svarte riktig var @lillemylillemeg, @Eplefe, og @elfhybrid_ - takk til alle som deltok!

(Løsningen - jf. hintet til Darnley - var altså å organisere stykkene kronologisk, basert på når den eller de sentrale karakterene i stykket (visstnok) levde.)

"Er du god på Shakespeare, Gordon?" spurte Elrick. Gordon så på bokryggene, og svarte: "Sånn passe." “Vel,” sa Elrick. “Romerne er iallefall før de engelske kongene.”

Gordon nikket. “Coriolanus skulle jo visstnok ha vunnet ære ganske tidlig i republikken, mens Caesar på sett og vis avsluttet republikken.” Elrick skriblet på en notisblokk. Gordon fortsatte opptellingen.

“Thesevs er vel helst mytisk, så får vi tro A Midsummer Night’s Dream skal være først av alle.” Elrick dunket pennen mot blokken. “Så en til tre er Midsummer, Coriolanus, og Caesar.” Gordon nikket.

“Så er jeg ganske sikker på at King John er først av disse kongene - i høymiddelalderen et sted.” Elrick tente en røyk, selv om de var innendørs, og svarte: “Enig. Jeg er kanskje bedre på konger enn på Shakespeare. I kongerekken kommer også Richard II en stund før Henry VIII.”

Gordon sa seg enig: “Skriv dem ned. Har du noen forslag om Cymbeline også? Jeg synes å huske at dreide seg om en keltisk konge … “ Elrick tenkte seg om litt. “Kan det være en Shakespearisering av Cunobelin? Han var vel konge en gang i det første århundret etter kristus..."

Gordon gjorde hoderegningen. "I så fall må han … I midten? Altså som nummer fire?” Han snudde seg mot hyllen. “La oss prøve.” Han trykket inn de syv bøkene i rekkefølgen de hadde blitt enig om.

Det var ikke som på film, hvor bokhyllen svinger til siden. I stedet hørte de låsen gå opp, men de måtte selv skyve hyllen til siden, slik at den avdekket et grunt, avlangt hulrom i veggen bak.

Gordon lente seg inn og løftet ut en lang lærsylinder med et lokk på toppen, lukket med et metallspenne. “Hva er dette for noe?” Elrick humret. “Gammeldags kartholder. Jeg tipper det forteller oss hvor vi skal.”

Gordon åpnet lokket og trakk ut et sammenrullet kart, med høydeforskjeller og liknende tegnet inn på et rutenett. Et sted på kartet var markert med en sirkel, åpenbart tegnet på for hånd etterpå. Elrick flirte. “Selvfølgelig.”

Gordon så på kartet, og klarte ikke umiddelbart å plassere landskapet det viste, men antok det var i området. Elrick peker på en del av skogen som er tegnet inn på kartet, helt ute i kanten. “Omtrent her fant vi Alexander Lockeridge forleden dag.”

Gordon forsøkte å orientere seg ut i fra denne informasjonen. “Så det må bety –” Elrick lo kort. “Hytten til Darnley er bygget ulovlig på Lockeridge-land. Ikke rart den er strengt hemmelig.” Gordon måtte flire han også, tross alt. “Vet du hvor det er?

Elrick ristet på hodet. “Ikke nøyaktig - men med kartet burde vi klare å finne den.” Lærsylinderen hadde en bærestropp, så Gordon rullet sammen kartet, stakk det tilbake i beholderene, og slang den over skulderen.

Elrick ringte stasjonen en siste gang, og fikk fremdeles ikke svar. “Et eller annet foregår i Heckering,” sa han bistert. "Neppe noe bra." De gikk tilbake til Vauxhallen, og kjørte mot Lockeridgenes jaktskog.

Gordon måtte finne frem igjen kartet underveis. “Det har blitt anlagt noen grusveier her inne siden det kartet ble tegnet,” forklarer Elrick. “Tipper det er kortere vei å gå til hytten nå enn før.” De tok noen forsøksvise avkjørsler som kunne få dem nærmere markeringen på kartet.

“Stopp!” varslet Gordon ved en av dem. Elrick bremset ned, og spurte: “Hva så du?” Gordon snudde seg og så over setekanten. “Rygg noen meter - jeg tror kanskje jeg så …” Elrick rygget sakte, og så det samme som Gordon: Like utenfor veien stod en oransje Ford Escort.

Den var delvis dekket av løvverket - men ikke spesielt grundig skjult. Elrick så på Gordon. “De må ha gått herfra - gjør vi det samme?” Gordon nikket. “Du tar med Webleyen?” Elrick svarte med å finne frem et gammeldags knappehylster som han stakk Webleyen i.

“Håper på å ikke få bruk for den,” sa han. “Men for sikkerhets skyld - ta haglen fra bagasjerommet, Gordon.” Gordon så spørrende ut. “Har du lov til å ha den der?” Elrick trakk på skuldrene. “Andejakt er en populær hobby i Heckeringshire.”

Gordon åpnet bagasjerommet, og Elrick låste opp en tildekket metall-eske, før han rakte Gordon innholdet - en så godt som ubrukt, svart hagle av sorten Benelli M2. Gordon tok i mot både haglen og ammunisjonen, men spurte Elrick sardonisk: “Jaktet mye and med denne?”

Elrick låste bilen, og svarte tørt: “Sparer den til sesongen. Ikke still så mange spørsmål, Gordon.” Gordon ga kartet til Elrick, og lot ham lede an innover i skogen.

Etter en times vandring stoppet Elrick, og begynte å se seg rundt mens han så på kartet. “Det burde være i nærheten nå,” forklarte han lavt. “Men det er rimelig å anta at hytten ikke er så lett synlig, gitt hvor lenge den har blitt holdt skjult for landeierne - og alle andre.”

Foran dem skrådde skogen nedover mot en liten bekk. Gordon lente seg inn for å se på kartet. “Litt avhengig av hvor nøyaktig markeringen er, så burde hytten ligge … I skråningen?” Gordon ålte seg inntil trærne for å kunne se nedover bakken.

Ingenting hytte-liknende var synlig fra denne vinkelen - men det var kanskje også meningen? Elrick åpnet knappehylsteret, men lot revolveren bli der, mens Gordon vinket ham fremover.

Den yngre etterforskeren beveget seg gradvis nedover skråningen, mens han så etter en slags uregelmessighet i terrenget. Han ble avbrutt av et “Hoi!” fra Elrick, som plutselig stupte kråke og rullet noen meter nedover.

Han fikk stoppet sin egen bevegelse før han trillet særlig langt, og så mer forulempet enn desorientert ut. Gordon prøvde å ikke bli for oppgitt, og satset heller på å få øye på det Elrick hadde snublet i.

Han hadde ventet seg en rot, eller noe slikt, og var overrasket da han innså at det stakk en metallsylinder opp av bakken, grundig tildekket med jord, løvverk og gress for å ikke være lett synlig. Sammenstøtet med skinnleggen til Elrick hadde ristet løs litt av kamuflasjen.

Materialet og de regelmessige åpningene i sylinderen avslørte at dette måtte være en pipe fra et lite ildsted - av den typen man setter inn i en hytte? “Elrick,” hvisket Gordon, nå som Elrick hadde karret seg opp igjen. “Jeg tror du fant hytten.”

Selv etter å ha identifisert pipen, var det ikke å lett å få øye på hytten. Mesteparten av den var kunstferdig bygget inn i skråningen, og videre skjult av jord, trær, og løv. Kun ved inngangspartiet var tømmerstokkene som utgjorde veggene synlige.

Selv der var det liksom-tilfeldige ansamlinger av trær og bregner, som Gordon antok gjorde det vanskelig å se hytten også fra nedsiden av skråningen. Gordon tok haglen av skulderen, Elrick trakk Webleyen, og de gikk inn i hytten.

Den var - som ventet - totalt mørklagt, gitt fraværet av naturlig lys. Elrick fisket frem en liten lommelykt, og skrudde den på. “Hallo?” Stemmen til Darnley var umiskjennelig. “Frank?” spurte Elrick. “Her inne,” svarte han.

Gordon og Elrick beveget seg forsiktig gjennom den spartansk innrettede hytten, egentlig bare en kombinert stue- og kjøkken med en sovealkove bakerst. Darnley var bundet til en stol inne i sovealkoven.

Gordon begynte å løsne selve knuten, men ble avbrutt av Darnley selv. “Bare ta en kniv fra benken i det andre rommet.” Elrick gikk og fant en kniv, og de fikk Darnley løs på noen sekunder. “Kjekt av dere å dukke opp,” sa han, og strakk seg i flere retninger.

“Men jeg tror jeg dummet meg ut med å lede dere hit," fortsatte han. "Burde ikke latt dere finne meg - det er for tilforlatelig at det har gått så bra.” Gordon snudde seg mot døren, men det var ingen tegn til aktivitet der. “Du tror det er en felle.” Darnley nikket.

“Jeg er kanskje målet - han var ikke så snakkesalig, men forklarte såpass - men dere er en fin bonus. Og nå er vi alle samlet. Vet noen at dere er her?”

Elrick ristet på hodet. “Fikk London sin Special Branch på døren etter bomben - en fjott som heter Byron tok over, og brukte mindre enn et døgn på å berede grunnen for opptøyer i gruven.” Darnley ristet på hodet. “Ubrukelige by-pamper.”

“Vi burde komme oss ut,” påpekte Gordon. “Med litt flaks kan vi være ute herfra før noen kommer på å skyte etter oss.” Darnley og Elrick nikket, men Darnley la til. “Forsiktig ved døren. Dette er ikke en heldig posisjon å være i."

De gikk forsiktig til døren, og posisjonerte seg på sidene av den. Darnley svingte døren inn i rommet, og trakk armen raskt tilbake - akkurat i tide til å ikke bli truffet av skuddene som slamret inn i hytteveggen bak dem. “Aha,” kvitterte Darnley.

“Det er ikke tilfeldigvis en annen vei ut av hytten?” spurte Gordon. “Jo,” sa Darnley. “Jeg bare hadde håpet å slippe å bruke den.”Elrick tok tak i døren fra sin side, og dyttet den igjen, slik at rommet igjen var skjult utenfra. “Hva er den andre utgangen?”

Darnley krøket seg sammen og gikk noen skritt over gulvet, og begynte å løsne noen små metallhasper i gulvplankene. “Det er en … Tja, å kalle det en tunnel er kanskje generøst - men det er en vei ut, under her.”

Han løftet en firkantet del av gulvet bort, og avslørte en smal sjakt under hyttegulvet. “Den kommer ut på andre siden av åsen. Det burde være mulig å flankere ham derfra.” Gordon nikket. “Hvordan gjør vi dette? To av oss gjennom tunnelen, en til å distrahere herfra?”

Elrick hadde trukket revolveren, men Darnley løftet et teppe av to jaktrifler, og rakte en av dem til Elrick. “Du går gjennom, Gordon,” erklærte Darnley. “Du har haglen. Enten jeg eller Elrick blir her.”

HVEM BLE MED GORDON GJENNOM TUNNELEN?

DARNLEY BLE MED GORDON GJENNOM TUNNELEN

“Å kravle gjennom der frister ikke så mye,” sa Elrick, og så ned i den fuktige jordtunnelen. “Jeg blir her og skyter litt, dere tar ham.” Gordon og Darnley nikket, og ålte seg ned i tunnelen. “Hvorfor tok han deg med akkurat hit?” spurte Gordon.

Det var ikke engang plass til å stå på huk, så svaret til Darnley, fra foran Gordon, ble dempet av tunnelen og jorden rundt dem. “Han må ha fått ut av James hvor hytten var - jævelen visste om den, men ikke hvor den var. Jeg kjørte oss ut hit med et rifleløp i ryggen."

Darnley fortsatte. "Aner ikke hvorfor det var så viktig for ham å være akkurat her - men det er jo isolert.” Gordon kravlet videre bak Darnley, som nokså snart flyttet en liten luke. “Forsiktig nå,” hvisket han, og begynte å slepe seg ut. Gordon fulgte etter, så stille han kunne.

En serie skudd lød fra andre siden av åsen, fulgt av et brak Gordon antok måtte være riflen til Elrick. Darnley og Gordon ålte seg opp til toppen av åskammen, og gjorde seg klare til å se hvor Elrick ble beskutt fra. Elrick skjøt igjen, og en kort serie skudd fulgte som svar.

Gordon pekte på en treklynge kanskje førti meter unna den skjulte hyttedøren, hvor noen tynne røykstrimler steg opp. “En gang til, for sikkerhets skyld.“ Denne gangen så de nøyere på treklyngen, og det var faktisk mulig å se antydningen til en munningsflamme blafre der inne.

“Jeg dekker deg herfra,” hvisket Darnley. “Snik deg rundt. Jeg skyter ikke før jeg må, for da skjønner han nok at ikke alle er innendørs.” Gordon sjekket at haglen var klar til å avfyres, og begynte å skli ned på le-siden av åsen.

Elrick skjøt fremdeles da Gordon kom ned, og begynte å bevege seg i en vid halvsirkel mot treklyngen. Gordon prøvde å bevege seg hurtig og stille, men mistenkte at det ikke var så vellykket som han ønsket. Forhåpentligvis var skytteren distrahert nok av Elrick.

Det håpet forsvant da Gordon nådde treklyngen, reiste seg, og rettet haglen mot en tom lysning, hvor det riktignok lå et antall brukte patronhylser. Gordon holdt pusten mens han lyttet etter noe tegn til bevegelse. Han hørte noe bak seg, og kastet seg til siden.

Skuddene som ble avfyrt mot ham fliset opp treklyngen foran i stedet for å treffe Gordon, som rullet seg over på ryggen og rettet haglen oppover, mot en mann kledd i kamuflasjejakke og en svart finlandshette.

Vedkommende pekte allerede løpet på et amerikanskprodusert automatgevær av sorten M16A1 mot Gordon. “Smart manøver,” sa han triumferende. “Men ikke smart nok.” Den hettekledde mannet bikket skarpt til siden allerede før Gordon hørte skuddet.

Gordon reiste seg, sparket automatgeværet til siden, og rettet haglen mot skytteren. Det var totalt overflødig, innså Gordon da han trakk finlandshetten av vedkommende. Skuddet hadde gått tvers gjennom hodeskallen - han hadde vært død før han traff bakken. Darnley siktet godt.

“Alt klart, Gordon?” ropte Darnley fra skråningen. “Klart,” ropte Gordon. “Bra skutt. Men jeg tror ikke han kommer til å være særlig snakkesalig.” Darnley jogget ned fra åsen. “Se der, ja. Vi får overlevere ham til London, og se om de finner ut hvem han var.”

Gordon snudde seg mot hytten. “Hvor er Elrick?” De ropte på ham, hørte ikke noe svar, og gikk opp skråningen for å undersøke. De fant Elrick sittende på gulvet i hytten, bakom døren.

“Alt ok?” spurte Darnley. “Bare en skramme,” sa Elrick. Noen finger-lange tresplinter stakk ut fra armen til Elrick. “Hva for noe flisete skrap var det dere bygget døren av?” spurte han oppgitt.

Gordon og Darnley løftet ham opp i mellom seg. “Fattern gikk tom for gode materialer, og tok ikke sjansen på å bestille mer tømmer,” forklarte Darnley. “Så det ble billigste sort.” Han så vemodig på hytten. “Vi får se om den overlever dette.”

Elrick så på Gordon. “Jeg tror ikke noen av oss har tenkt til å rapportere den. Få tak i Boodles på personsøkeren - jeg trenger noen til å lappe sammen armen, og vi må få med oss den mistenkte ut herfra - jeg aner at han ikke kommer til å gå selv.”

Gordon og Darnley lot Elrick sette seg på en trestubbe utenfor. “Gi meg en sigarett, dere to rekker å dekke til hytten igjen mens vi venter.”

“Vi skulle alle ønske at saken var over her,” forteller Gordon til studentene. “Men som dere vet, så var den jo ikke det.” Studentene nikker ivrig. “La oss bestille pizza eller noe, så tar vi resten også i dag. Kanskje det blir litt sent, men det går vel bra?”

Da Gordon, Darnley og Elrick kjørte inn igjen i Heckering, sammen med Boodles, holdt protestmarsjen på å avsluttes. “Byron har ikke åpnet gruven igjen,” fortalte Boodles, “men protesten gikk rolig for seg."

Boodles snøftet. "Tøffingene til Byron så ut som at de veldig gjerne ville ha en grunn til å gå løs på dem, men gruvearbeiderne ga dem ingen åpninger.” Darnley blåste lettet ut. “Hva med McColl?”

Boodles ristet på hodet. “Fremdeles sperret inne. Men nå som dere har tatt riktig person, så antar jeg han går fri i løpet av noen timer.” Elrick - og en båre med liket - ble satt av ved kontoret til Dr. Tarquin, som møtte ham i døren. Resten kjørte til den lille politistasjonen.

“Så dere fulgte etter ham til skogs uten å ringe etter forsterkninger?” spurte Byron misbilligende. Debriefingen var ikke noe de hadde sett frem til, men de kunne ikke godt la være. “Vi ringte stasjonen et antall ganger,” kontrer Gordon, “men fikk ikke noe svar.”

Darnley brøt inn. “Formodentlig fordi du fremprovoserte en protestmarsj og så brukte alle tilgjengelige ressurser -–” Gordon tok over igjen. “Vi besluttet at situasjonen var av en såpass tidssensitiv natur at det ikke var tid til å reise tilbake igjen hit etter forsterkninger.”

Byron ga dem begge et misfornøyd blikk. “Dette går i rapporten min, skjønner dere sikkert. Dere burde ha gjort en større innsats for å varsle oss. Men,” la han motvillig til, “dere fant DI Darnley, og stoppet det som enten er en terrorist eller en seriedrapsmann.”

Darnley nikket, og ga Byron et overbærende smil. “Synd at han døde under pågripelsen,” skjøt Byron likevel inn, “det betyr at det kun er dere tre som kan bekrefte hendelsesforløpet.” Gordon måtte ta seg i å trekke på skuldrene.

I stedet sa han: “Han ga oss ikke så mye valg. Jeg tipper at han vil vise seg å ha IRA-forbindelser når han identifiseres - så da kan vel fagforeningsvinkelen droppes?” la Gordon til. Byron klødde seg tenksomt i skjegget.

“McColl kan slippes," sa han til slutt. "Men gruven holdes stengt til saken er avsluttet.” Darnley slo ut med armene. “Hvorfor? Hvilket formål tjener det?” Byron lot som om han var overrasket. “Gruven er et åsted, DI Darnley." Darnley og Gordon ventet.

"Vi kan ikke ha en haug med industriarbeidere løpende rundt der," forklarte Byron, som til to barn. "Sjansen for bevisforspillelse er enorm.” Darnley sukket. “Tenk over konteksten, Byron - arbeiderne opplever det som kollektiv avstraffelse for noe de ikke har gjort."

Byron hevet øyenbrynene, men Darnley fortsatte: "Sett i sammenheng med de politiske planene om å stenge gruven …” Byron reiste seg. “Jeg kan ikke ta ansvar for at gruvearbeiderne ‘opplever’ noe som er objektivt feil. Denne diskusjonen er over."

Gordon og Darnley reiste seg i frustrasjon, mens Byron bare vinket dem ut av kontoret han hadde okkupert. "Det er uansett bare snakk om noen dager," la han til i det de gikk ut, "mens vi gjør ferdig det nødvendige papirarbeidet.”

Gordon og Darnley dumpet ned ved hvert sitt skrivebord. “Hva gjør vi nå?” spurte Gordon. Darnley ristet på hodet. “Jaggu om jeg vet. Venter til Elrick er lappet sammen, klokker ut, og tar en øl?”

Elrick og Tarquin ankom etter en halvtimes tid - Elrick trengte en ny skjorte, men var ellers i fin form. “Mine herrer,” begynte Elrick. “Jeg tror en liten feiring er på sin plass." Gordon og Darnley nikker anerkjennende. Elrick fortsatte:

"Enten vi nå har stoppet en vaskeekte terrorist, eller en seriemorder som har operert uforstyrret i 20 år, så gjorde vi et godt stykke politiarbeid i dag." Darnley strålte. “Jeg og Gordon tenkte akkurat det samme!”

Elrick fant fram en ren skjorte, pakket i plast, fra en skrivebordsskuff. “Gi meg noen minutter til å skifte, så drar vi. Dr. Tarquin har gått med på å begunstige oss med sitt nærvær.” Hun smilte høflig, og fant frem en neglefil for å fordrive tiden.

“Det er kun en ting jeg lurer på,” sa Gordon mens de ventet på Elrick. “Hvorfor flyttet han seg ikke videre?” Darnley åpnet og lukket sigarettesken sin. “Hva mener du?” Gordon snurret på stolen, mot notisblokken på skrivebordet. “Stemmer, du var jo … Opptatt, tidligere."

Han tok blokken, og viste den frem. "Motiv og metode matcher drap mange steder i landet, en årrekke tilbake - men alltid et nytt sted. Han drepte aldri to personer i samme område. Ikke før han kom hit.”

Tarquin så opp fra neglefilingen sin. “Det ligger i en seriemorders natur å eskalere,” begynte hun. “Uansett hva han fortalte seg selv om motivasjon og planen for 20 år siden, og det rasjonelle mønsteret han etablerte da - så måtte det skli ut før eller siden. Det ble her.”

Verken Gordon eller Darnley hadde noen innvendinger til dette. Elrick kom inn i rommet med en ny skjorte og litt oppfrisket sveis akkurat i det Boodles løp inn fra den andre kanten. Alle - inkludert Elrick - så på Boodles, som frøs i det han så Tarquin. “Hva?” spurte Elrick.

Boodles trakk pusten. “Craig Tarquin ringte nettopp nødnummeret, og sa at en bevæpnet mann hadde tatt seg inn i huset hans - før linjen ble brutt.” Dr. Tarquin reiste seg. “Min mann? Hjemme hos oss?” spurte hun lavt. Boodles nikket taust.

Dr. Tarquin så alvorlig på etterforskerne. “Det burde ikke ha noenting å si nå … Men Craig var i Belfast, for 20 år siden.” Elrick var allerede på vei mot Byrons kontor. Denne gangen var han ikke vanskelig å be - det tok bare noen sekunder før Byron var ute i rommet med dem.

“Dette kan være en påfallende tilfeldighet,” sa Byron, “men det er også mulig at det hele tiden var snakk om en celle, ikke en ensom drapsmann …” Byron hørtes mest av alt forventningsfull ut.

"Det er sikkert flott for karrieren din å få stoppet en hel celle,” sa Elrick, “men prioriteten burde være å sørge for at Craig Tarquin overlever, uansett hvem det nå er som har brutt seg inn” Byron nikket. “Det har du helt rett i - for en gangs skyld. Vi rykker ut nå.”

Tarquin-huset lå i et felt som ikke var en del av den historiske Heckeringshire-bebyggelsen. Husene i var avlange på en måte som gjorde at de virket flate, selv med to eller tre etasjer. Foruten pipen i mur, bestod de for det meste av mørkt tre med store glassflater.

De svarte bilene med Byrons lag stoppet noen hus nedenfor. Gordon måtte motvillig gå med på at lagene til Byron så imponerende ut i aksjon. Etter en kort kommando fra Byron fordelte det ene laget seg i posisjoner rundt det mørklagte huset, mens det andre ble holdt i reserve.

“Skal vi gjøre noe?” spurte Darnley. “La malerne male,” sa Byron til Gordon, Darnley og Elrick, mens han indikerte lagene. Gordon følte et behov for å bidra med noe, men antok at Byron ville være uinteressert uansett.

Byron bjeffet en kommando inn i en radio, og seks tungt bevæpnede menn tok seg inn i huset. Det gikk bare noen sekunder før den første eksplosjonen blåste ut vinduene i første etasje. Gordon, Elrick og Darnley så på hverandre. Byron virket litt mindre selvsikker.

Skudd ble avfyrt inne i huset, fulgt av av to eksplosjoner til. I løpet av et halvt minutt var det helt stille. “Dette er for dumt,” erklærte Darnley, og begynte å gå mot huset. Elrick fulgte etter, men så vidt Gordon kunne se prøvde han mest av alt å få Darnley til å snu.

Gordon snudde seg mot Byron. “Hva skjedde?” Byron hadde blitt ganske blek under skjegget. “Dette var - en felle?” Gordon så på laget Byron holdt i reserve, og spurte: “Hva med dem?”

Byron, derimot, så på Darnley og Elrick, som var fremme ved huset nå. “Tja. De to idiotene kan gå inn først,” sa han tørt. “Og jeg antar du kommer til å følge etter dem.” Gordon stirret på Byron i noen sekunder. Han hatet å gi ham rett, men han snudde og gikk etter dem.

Gordon krysset dørstokken forsiktig, og lurte et øyeblikk på hvorfor han tråkket på grus, før han innså at det var rester av vinduene. “Darnley? Elrick?” ropte Gordon. Det var neppe noen hensikt i å late som at dette skulle gå stille for seg.

Han hørte noen gå i etasjen over, og så seg om etter trappen. Han holdt på å snuble over restene av laget til Byron - eller deler av dem - som lå ulike steder på gulvet. Han stoppet, for ordens skyld, ved flere av dem, og tok av dem hjelmen for å sjekke om de var i live.

“Håper Byron har tatt seg bryet med å tilkalle en ambulanse for dere,” mumlet Gordon mens han slepte en av dem inntil veggen i stabilt sideleie. “Og at du synes det er greit at jeg låner disse,” fortsatte han, og plukket opp vedkommendes våpen."

Gordon gikk forsiktig opp i andre etasje, hvor han antok at Darnley og Elrick måtte være. Han kom akkurat opp på avsatsen da Elrick skrittet ut av et rom og pekte den gamle Webley-en mot ham. Han senket den umiddelbart da han gjenkjente Gordon.

“Håpte det var deg. Hva med Byron og det andre laget?” Gordon ristet på hodet. “Fikk ikke inntrykk av at han ville risikere dem. Og,” la han anklagende til, “dere ga ham en anledning til å la være ved å løpe inn her.”

Elrick nikket. “Ikke mitt førstevalg heller. Men Craig Tarquin er en gammel venn av Darnley … Han er i live, forresten, men – ja. Du får se.” Gordon fulgte etter Elrick inn på soverommet, hvor en mann i treningsklær satt på en stol. “Flere gjester?” spurte han tørt.

“Beklager at vi møtes på denne måten,” sa Gordon. “Se her,” sa Darnley bryskt, og indikerte en noen ledninger og plater på undersiden av stolen. “Stolen er rigget til en vektplate. Rommet er en felle. Dette eksploderer hvis han reiser seg.”

Elrick så på Darnley. “Vi tar ingen sjanser her - vi kan vente på et team for å desarmere den, i stedet for å gjette.” Darnley nikket, mens Craig Tarquin så på Elrick. “Jeg støtter den planen. Sitter gjerne her til i morgen hvis det må til.”

“Gå og be Byron få sendt et team,” sa Elrick til Gordon. “Ikke så mye å gjøre her,” la Darnley til, og reiste seg opp, “annet enn at du må sitte i ro,” sa han strengt til Tarquin. Gordon hadde så vidt rukket å tenke at han skulle snu seg, da noe knuste vinduet i rommet.

Det var bare en underbevisst gjenkjennelse av den mørkegrønne ananas-formen som rullet over gulvet som gjorde at Gordon rakk å reagere i det hele tatt - ved å rugbytakle den nærmeste kollegaen ut av rommet.

HVEM VAR DET GORDON TAKLET?

HAN TAKLET ELRICK

Gordon og Elrick traff tregulvet i gangen med høy fart, men ikke høy nok til at Gordon var sikker på at de ville gå klar av eksplosjonen. Da den kom, var den mer dempet enn Gordon husket at slike granater var, men fremdeles høy nok til å gjøre ham midlertidig døv.

Han løftet hodet, og forventet at rommet bak dem skulle være et krater - men det var stort sett intakt. Gulvet var splintret og svartsvidd, men Tarquin satt fremdeles på stolen og hyperventilerte. Darnley lå på gulvet, i en voksende dam av blod, og stirret tomt fremover.

“Han la seg over granaten,” påpekte Elrick overflødig, og holdt Tarquin på plass i stolen. “Hvis du reiser deg nå var det bortkastet. Gordon så ut av vinduet. En skikkelse som jogget fra husklyngene var tydelig under gatelyktene.

Han beveget seg langs den nylige anlagte turstien, innover mot åsene. “Ikke la ham forsvinne,” sa Elrick, som hadde sett det samme. “Følg etter ham - men vær forsiktig. Dette må stoppe nå.” Gordon var på vei ut, men stoppet. “Ber du laget til Byron gjøre nytte for seg også?"

Elrick nikket stille, og la til: "En ting. Hvis han fortsetter langs denne stien ender han ved gruven - tror du det er dit han skal?” Gordon kastet et siste blikk på Darnley, og gikk ut av rommet. “Ulogisk sted å dra, annet enn kanskje for å forskanse seg,” sa han. “Vi får se.”

Gordon jogget etter langs stien, på nok avstand til å se hvor han måtte gå for å følge etter - men ikke så tett på at han ble lett synlig selv. De fulgte veien - uten særlig mange avstikkere - mot gruvene. Han visste allerede at Byron fulgte dem fra veien.

Gordon krysset en åskam, og plutselig var heistårnene fra gruven synlig. “Så det er hit vi skal, altså,” mumlet Gordon lavt, mest til seg selv. Det lille vakthuset utenfor gruven var bemannet, om enn provisorisk.

Den samme ungdommen Gordon og Darnley hadde møtt her noen dager tidligere satt med beina på et skrivebord og leste i en bok. Gordon knakket på vinduet, og ungdommen holdt på å ramle av stolen. “Har du sett noen gå inn?" spurte Gordon da gruvearbeideren hadde samlet seg litt.

Ungdommen tenkte seg om. “Nå nettopp? Jeg så ingenting, men hørte noen lyder som jeg sjekket ut. Trodde ikke det var noe. Tenkte kanskje det var en rev eller noe … Du er jo politi! Har noen sneket seg inn?”

Gordon nikket. “Vi tror det. Ok - vedkommende som har sneket seg inn er sannsynligvis farlig. Hold deg her.” Ungdommen nikket febrilsk. Gordon fortsatte. “Hvis noen som ikke er politi prøver å gå inn, be dem holde seg utenfor.”

Byron og laget hans kom i bilene sine. Etter å - denne gangen møysommelig og forsiktig - ha gjennomsøkt hele gruveområdet, kom Byron til konklusjonen Gordon regnet med: “Han må være i en av sjaktene.”

Gordon hadde også en nagende mistanke om nøyaktig hvilken sjakt det dreide seg om, men valgte å ikke dele den med Byron umiddelbart. Et par gruvearbeidere ble - noe motvillig - kalt inn for å operere heisene. Det var natt før Byron kunne slå fast at de aktive sjaktene var tomme.

I mellomtiden hadde McColl hadde også ankommet, men anerkjente ikke Byrons tilstedeværelse i det hele tatt. I stedet vinket han Gordon bort til seg. “Vet du om den stengte sjakten?” spurte han.

Gordon nikket, og spurte: “Jeg antar at det er der han har forskanset seg - men hvorfor akkurat der?” McColl trakk på skuldrene. “Kanskje han valgte på måfå - eller visste at det er den eneste sjakten som kun har en inngang. “Det er noe snodig med den sjakten,” brummet McColl.

“Ingen har lyst til å snakke om det, siden det ikke har noen rasjonell forklaring. Men jeg forteller deg det nå - vær forsiktig hvis dere går ned der.” Gordon snudde seg, og så mot Byron. “Jeg skal … Videreformidle det,” sa han til McColl, som hadde fulgt blikket hans.

McColl fnyste. “Vi gjør alt dere trenger for å bistå - hva som helst for å få den gjøken raskere ut av Heckeringshire.” Byron var allerede i prosessen med å gjøre det gjenværende laget sitt klart til å gå ned i sjakten.

“Vi kan faktisk bare vente,” påpeker Gordon. “Det er ingen andre veier ut - sender vi folk inn, så spiller vi hans spill. Det gikk ikke så bra sist.” Byron vandret frem og tilbake på stedet. “Skjønner du hvordan det ser ut, Gordon?” spurte han irritert.

“Å ha først to, og så ett topptrent, taktisk lag - som ikke klarer få kontroll på en enslig terrorist?” Elrick, som hadde kommet etter at et bombeteam frigjorde Tarquin, så oppgitt på Byron. “Handler dette faktisk om at du redd for å tape ansikt?”

Byron ga ham et fiendtlig blikk uten å bry seg med å kamuflere det under autoritet eller profesjonell uenighet, men Elrick var helt uinteressert. “Det toget tror jeg har gått,” sa den gamle etterforskeren resignert.

Byron forberedte laget på tross av innvendingene, og erklærte til Gordon: “Jeg blir med dem ned. Vil du ha noe gjort selv … Du blir også med, vi trenger alle mann på dekk." Han skottet på Elrick. “Vel, nesten alle.” Boodles gikk bort til dem og kremtet.

“Elrick kan holde fortet her oppe," skjøt Boodles inn. "Jeg blir også med.” Byron trakk på skuldrene. “Greit nok.” Veien ned til sjakten var via en heis, i en liten trebygning som så distinkt puslete ut ved siden av de store heistårnene.

“Gammel personheis,” sa McColl, som hadde vist dem veien. “Den tåler ikke vekten av alle samtidig - og jeg tror heller ikke det er plass til alle.” Byron delte gruppen i tre - først en fortropp, deretter ham selv med resten av laget, til slutt Gordon og Boodles.

“Vent til alle er nede,” foreslo Gordon. “Og ikke bare løp inn, som sist.” Byron smilte nedlatende. “Vi har lært leksen vår, Gordon. Vi kan triksene hans nå, og beveger oss forsiktig.” Gordon ventet på at Byron skulle utdype, og det gjorde han.

“Antipersonnelminer - vi fant et par udetonerte Claymores i Tarquin-huset,” sa Byron triumferende Boodles løftet en finger, som om han var i et klasserom. “Ja?” spurte Byron. “Hva ble brukt for å få James Darnley sin bil til å eksplodere?” undret konstabelen.

Byron så uforstående ut, så Gordon hjalp ham: “Det var neppe en antipersonnelmine som ble brukt i bilbombingen, og en håndgranat ble brukt i Tarquin-huset - så kanskje vi skal anta at vedkommende vi jakter på har erfaring og trening med ulike varianter av sprengstoff.”

Byron rister på hodet. “Bilbomber er enkle greier, og et barn kan bruke en Claymore hvis de leser bruksanvisningen - problemet er å få tak i dem. La oss ikke mytologisere denne fyren.” McColl, som stille hadde hørt på hele utvekslingen, sa ingenting, men hevet øyenbrynene.

Det første laget hadde blitt senket ned i løpet av denne utvekslingen. Byron steg på heisen sammen med resten av laget sitt for den andre turen ned. “Sees på den andre siden,” sa han og gliste. McColl så på heisen gli nedover i sjakten.

Til slutt sa han: “Jeg tenkte Byron var en fjott fordi han var politi - men jeg får inntrykk av at dere heller ikke er begeistret for hans … Ledelsesstrategi.” Gordon snøftet. “Det er en høflig måte å si det på.”

Heisen rakk så vidt å stoppe ved bunnen av sjakten før lydene av eksplosjoner og avfyrte skudd begynte å gi gjenlyd oppover til rommet de stod i. “Utrolig,” sa Elrick. Gordon slo oppgitt ut med armene. “Hvordan blir man sånn som dette?”

McColl blåste og begynte å sende heisen opp igjen. “Ved å gli gjennom livet og få stadig mer makt og ansvar uten å måtte gjøre noe for å fortjene det,” foreslo han. Gordon og Boodles tok et skritt opp på heisplattformen da den var tilbake. “Er dere sikre på dette?” spurte Elrick.

“Vi kan forsvare en beleiring heller enn et frontalangrep,” la han til. "Dette er farlig." Gordon ristet på hodet. “Byron har gjort det umulig for oss å ikke gå ned nå.” McColl nikket, og startet heisen igjen.

“Det er forresten et operasjonspanel inne i selve heisen også,” sa han da de begynte nedfarten. “Hvis dere må opp raskt.” Verken Gordon eller Boodles sa noe mens de ble senket ned i mørket.

Sjakten luktet grusaktig, og luften var både tykk og fuktig på en gang. Lyset var svakt, oransje, og flimrende, fra nedslitte og gamle lysinstallasjoner i tunneltaket. Det var umiddelbart åpenbart at Gordon sine advarsler hadde vært riktige - og at Byron ikke hadde hørt på dem.

Gordon og Boodles hadde bare beveget seg et par meter fremover da de fant det første medlemmet av Byrons team. Vedkommende måtte ha blitt truffet av en eksplosjon av fragmenter i brysthøyde. De var sønderrevne, dekket i stein- og kullstøv.

Innover i tunnelen lå flere andre i samme tilstand. Ingen var i live, så vidt Gordon kunne forstå - de sjekket samtlige. Fingerlange, glinsende, svarte tusenbein kravlet ned fra tunnelveggene og krøp over likene, deretter over føttene til Gordon og Boodles.

Noe syntes å fortelle Gordon at den siste detaljen var normalt her nede, og ikke en grunn til bekymring. Var dette den famøse stemmen i fjellet? Boodles fulgte etter Gordon, med lommelykten sveipende over de fuktige steinveggene. “Hvorfor er det så stille?” hvisket Boodles.

“Kanskje Byron har ham i håndjern alt,” foreslo Gordon. Boodles snøftet. De rundet en sving forsiktig, og kom inn i et slags bergkammer. “Stopp.” Gordon kjente ikke igjen stemmen, men dialekten var den samme som mannen ved Darnleys hytte.

Tønner, kasser, store steinblokker og enkelte maskiner stod og lå henslengt, og sendte skygger i alle retninger. Dette måtte være stedet Marybeth hadde tegnet. “Jeg har kompisen deres her, vingeskutt. Snu dere, og legg ned våpnene.”

Gordon og Boodles nølte. “Det kan være han bløffer,” hvisket Boodles. “Få ham til å si noe,” sa Gordon ut i rommet. Et par skudd laget et ringende ekko i det underjordiske kammeret, og Boodles gjorde en ufrivillig piruett før han landet på steingulvet.

“Jeg spøker ikke,” kom det fra skyggene. Gordon gjemte seg bak en anleggsmaskin. “Ok,” sa Gordon. “Jeg tror du overvurderer min personlige tilknytning til DSU Byron.” Etter et par sekunder hørte han Byron: "Dette går i rapporten, Gordon!"

Gordon så bort på Boodles, som viste en tommel opp mens han skar en grimase og aket seg i dekning. Han måtte ha blitt truffet i vesten - og hadde fremdeles haglen sin, så Gordon. Han han signaliserte til Boodles at han skulle være stille, og skyte så snart han fikk muligheten.

Deretter reiste han seg, og sa, “Greit,” og slapp grepet på haglen. “Si at jeg overgir meg. Hva vil du ha?” Først kom det ikke noe svar fra mørket. Så kom det, litt nølende. “Ha?” Gordon la haglen på bakken foran seg.

“Du har vel ikke tenkt til å bli i denne gruven for alltid - har du noen … Krav?” Det ble stille igjen, før det kom en lett hysterisk latter. “Krav. Jeg vil … At fjellet skal slutte å snakke til meg. Jeg vil ut igjen.” Gordon så spørrende på Boodles.

Boodles bare ristet hodet, med et forvirret blikk. “Vi kan få deg ut igjen,” sa Gordon. “Dette er bra, nå snakker vi.” En ny, lang stillhet fulgte. De kunne høre heisen rumle ved starten av tunnelen. “Det skulle bare være Stanley,” kom det fra mørket.

En skikkelse tok noen skritt ut fra skyggene, inn i lyset. Mannens utseende var så gjennomført ordinært at han virket helt ubestemmelig, bortsett fra den grønne jakken. Han holdt et amerikansk automatgevær likt det de hadde blitt beskutt med i skogen - men ikke rettet mot noen.

Han stirret ufokusert på Gordon. “Bare Stanley,” gjentok han furtent. “Det ble litt flere enn Stanley,” forsøkte Gordon seg med. “Skulle dratt videre samme dag,” nikket vedkommende, mest til seg selv. "Men fjellet lar meg ikke dra."

Gordon forsøkte å finne et godt svar. Uansett om dette var en seriemorder eller en del av en IRA-celle, var det åpenbar at mannen ikke var frisk - på flere måter. “Hvis du blir med oss opp,” sa Gordon, “så kan vi få deg ut. Vi kan ta deg med bort herfra.”

Mannen så på Gordon, med et glassaktig, men overveiende blikk, og Gordon lot ham få den tiden han trengte. Han rakk akkurat å tenke at dette kanskje lot seg løse herfra, da Byron - med et krigsrop - sjanglet ut fra skyggene bak mannen, med en pistol i hånden.

Mannen de hadde jaktet på reagerte raskere enn Gordon ville ha trodd var mulig, og måkte skjeftet på riflen inn i nesen på Byron, som kollapset som en sekk. Gordon stupte tilbake i dekning akkurat i det automatgeværet ble rettet mot ham.

Skuddene kastet et øredøvende ekko mellom fjellveggene. Boodles trillet ut fra dekningen sin og avfyrte et skudd med haglen, men bommet, og fikk en støvel i hodet for bryet. Gordon kalkulerte mentalt om han kunne rekke bort til sin egen hagle før han ble skutt.

Han og kom til at oddsene var spektakulært dårlige. I stedet beveget han seg lavt mellom esker, maskiner og steiner, uten noen egentlig plan, før han plutselig stod ansikt til ansikt med sin tidligere samtalepartner, som hadde gått andre veien for å avskjære ham.

Han kom ikke på en passende oneliner, bare stirret på geværmunningen foran seg. I motsetning til Byron, kom McColl ut av mørket uten en lyd. Han svingte en tung rørtang av metall med nok kraft til at Gordon så tenner og brusk fly da den traff ansiktet til sprengstoffspesialisten.

Han skjente over gulvet, og måtte ha vært bevisstløs i noen sekunder - nok til at Gordon rakk å plukke opp automatgeværet og peke det mot ham. Da han begynte å bevege seg igjen, hadde han en hånd rundt skjeftet på en pistol han hadde skjult i beltelinningen.

“Ikke gjør det,” advarte Gordon. Mannen på bakken så opp i fjellet ovenfor dem, så på Gordon og McColl, før han trakk pusten, og løftet pistolen. Gordon skjøt ham i brystet, og McColl sparket pistolen ut i flomvannet som fylte den innerste delen av tunnelen.

Både Byron og Boodles hadde sannsynligvis en mild hjernerystelse. Byron var hakket mer medtatt enn Boodles, som snart var på beina selv. Ved en tilfeldighet snudde Gordon seg mot vannkanten, og registrerte at mannen han hadde skutt var borte.

“Hvor ble han av?” spurte han McColl. McColl så på det svarte vannet, som kruset seg svakt. “Må ha kravlet uti,” sa han til slutt, og indikerte blodsporet langs kanten, før han rettet litt på barten. “Tviler på han overlever.”

“Etterspillet tok lang tid,” avslutter Gordon. “Det ble gjort flere søk i sjakten, og i vannet, men liket ble aldri funnet.” Studentene ser forferdet ut. “Han må ha vært død,” beroliger Gordon.

“Det skuddsåret var ikke mulig å overleve uten medisinsk tilsyn - sannsynligvis døde han av blodtap eller drukning, og fløt inn i en eller annen skjult krok.” Gordon nevner ikke problemet med at letemannskapene fikk det stadig mer travelt med å komme seg ut av sjakten.

“Så vidt jeg vet finnes sjakten fremdeles - men den er ikke akkurat en del av omvisningen de gir til skoleelever.” Gordon sukker. “Wesley pensjonerte seg like etterpå. Saken tok for mye fra ham - han brukte resten av tiden sin på å kultivere en rosehage, gå turer, og jakte and."

"Jeg tror han reparerte hytten til Darnley også. Han ble gammel - døde bare for noen år siden. Frem til det ringte jeg ham av og til for å høre tankene hans om en sak.” Gordon ble stille en stund. “Elrick hadde sett for seg at Darnley skulle ta over for ham - jeg var for ung."

"Så jeg fikk en ny sjef og kollega i løpet av noen måneder,“ sier Gordon, og klapper hendene sammen. “Men dem kan dere få høre om en annen dag.” Amira nikker. “Hva skjedde med Laura og Craig Tarquin?” spør Lucas.

“Laura fortsatte å jobbe som lege og rettsmedisiner her til hun pensjonerte seg, for en femten års tid siden. Vi løste en hel del saker sammen etterpå, men de erstattet ikke stillingen hennes. Det gikk bra med Craig - iallefall fysisk.”

Gordon tenker litt, og humrer. “Om dere lurer på hva som skjedde med Byron, så har jeg ikke så mange detaljer - men jeg hørte fra en bekjent i London at karrieren hans flatet ut etter dette. Han beholdt rangen, men ble fratatt stadig mer ansvar.” Marcus snøfter. “Velfortjent.”

Pizzaen er fortært, og klokken er over midnatt. “Skal jeg kjøre dere tilbake?” spør Gordon, men håper egentlig at de takker nei. “Vi har med oss syklene,” forklarer Amira. “Så vi setter pris på tilbudet, men vi må jo ha dem med oss - men det er en kjapp tur på sykkel uansett.”

Gordon nikker fornøyd. “I så fall får jeg si takk for samarbeidet for nå, og god natt - det begynner å bli sent for oss gamle folk.” Studentene pakker sammen, takker ham igjen, og lover å sende ham de planlagte podcast-episodene for sitatsjekk.

Gordon rekker knapt å høre syklene deres knase over grusen utenfor før han sovner. Det er en stille vårnatt i Heckeringshire. De tre syklene - med sine ryttere - glir nesten lydløst langs den nye sykkelveien. Amira stopper da de kommer til et kryss, og snur sykkelen rundt.

Lucas og Marcus stopper foran henne. “Jeg har en idé,” sier hun muntert. "Ånei," svarer Marcus. Egentlig skal de følge veien østover mot Tellerfield for å komme til universitetet. “Men,” begynner Amira, “hadde det ikke vært sykt kult om vi hadde bilder fra den stengte sjakten?”

Guttene ser på hverandre. “Jo,” svarer Lucas motvillig, “men den er stengt. Det ligger liksom i navnet.” Amira blåser. “Du hørte hva Gordon sa. Den er der fremdeles - den har jo aldri blitt ordentlig stengt. Alle bare er enige om å ikke gå dit.” Marcus hang på sykkelstyret.

“At alle er enige om å ikke gå dit er kanskje også et slags hint …” foreslo han, men de begynte å ane at Amira ikke var mulig å stoppe - hun var sjelden det, når hun var i dette hjørnet. “Vi skal bare en kjapp tur ned, ta et par bilder, og opp igjen. Det tar maks en halvtime.”

Hun peker sykkelen mot veien som fører til gruvene. “Kom igjen, da.” Før han snur sykkelen, spør Marcus: “Hvis vi sier nei, drar du alene uansett?” Hun nikker. Lucas sukker og begynner å sykle etter henne. Marcus gjør det samme.

Etter at gruven offisielt stengte, hadde den bare ligget brakk en stund, før politisk vilje til slutt sørget for at Heckeringshire Colliery ble til The Heckeringshire Industrial Heritage Museum. De enorme heistårnene stod fremdeles. Det samme gjorde heishusene rundt basen av dem.

Det hadde dessuten dukket opp et par distinkt moderne, små bygninger på området - et administrasjonsbygg, et klasserom, en utstillingshall, en kafeteria - til og med en liten suvenirbutikk. Nå var alt mørklagt, og det var ingen tegn til aktivitet der.

Porten som i 1985 hadde vært låst og bevoktet, stod nå permanent åpen - i stedet hadde bygningene alarm, og ble individuelt låst. De kunne sykle rett inn på området. Den stengte sjakten lå ikke direkte under heistårnene - de var av nyere dato enn som så.

“Gordon sa at den lå i en mindre bygning, lengre bak på området,” sa Amira, litt spørrende. De fortsatte forbi heishusene, og passerte de nye museumsbyggene, før de slutt kunne se en mindre, litt loslitt bygning av rødmalt tre.

Amira lyser med mobilen på den store tredøren, hvor det også henger et metallskilt. “‘Shaft closed’,” leser hun. “Må vel være her?” Døren er teknisk sett lukket med en kjetting og en stor hengelås, men er så slarkete at de kan smyge seg mellom døren og dørkarmen.

Inne i rommet finnes det ikke annet lys enn det fra mobilene deres. De sveiper lysstrålene rundt i rommet, og ser noen solide lommelykter like på en hylle. De prøver et par uten å få liv i dem, men finner to som virker.

Lysstrålen fra lommelyktene er noe helt annet enn lyset fra mobilen, og plutselig ser de rommet nokså tydelig. Foruten hyllene er det en heis midt i rommet. Den er åpenbart ikke laget for komfort - den består først og fremst av en metallramme malt med flassende gulmaling.

Betjeningspanelet er ukomplisert: Heisen går enten opp eller ned, avhengig av hvilken av to knapper man trykker på. Et grønt lys indikerer at heisen har strøm. “Dette virker ikke trygt,” påpeker Marcus. “Vet vi i det hele tatt om den heisen virker fremdeles?”

Amira tar det korte skrittet som skal til for å komme seg opp på selve heisplattformen. Heisen har et slags gjerde i brysthøyde, så det skal godt gjøres å falle av. “Den faller ikke ned, iallefall,” sier hun, og hopper litt for å teste vekten. Heisen står helt i ro.

“Siste sjanse til å ombestemme oss,” sier Lucas håpefullt. Amira tenker seg om. “Du kan vente her, hvis du vil. Kanskje det kan være greit - noen til å hente hjelp i tilfelle noe går galt."

"Jeg tar heller en skyllebøtte for mitt ungdommelige overmot enn å bli sittende fast på bunnen av denne sjakten til jeg dør.” Lucas ser på den slitte døren, før han snur seg og sier: “Ok. Ikke fordi jeg ikke tør!” legger han raskt til, “men fordi det er smart.”

“Greit,” sier Amira. “La oss prøve.” Hun trykker på den røde knappen merket “DOWN”, og heisen lager en lav rumlelyd før den rykker til og beveger seg nedover. Amira og Marcus holder seg fast i gjerdene. De merker at luftfuktigheten blir høyere jo lenger nedover de kommer.

De svarte fjellveggene glinser vått der hvor de lar lyset fra lommelyktene gli over dem. “Hva er det der?” spør Marcus, og peker på veggen i sjakten, som glir forbi. Det ser ut som at fjellet beveger seg. “Ugh,” sier Amira. “Det ser ut som … Insekter?”

Marcus lener hodet inntil det beskyttende gitteret i heisen, og snubler nesten bakover da han innser at fjellveggen er dekket i svarte, glinsende tusenbein som vrimler over hverandre. “Er dette normalt i gruver!?” Amira gir ham en hånd opp fra gulvet. “Jeg tror ikke det –”

Hun avbrytes av at heisen slamrer mot bunnen av sjakten. De skyver opp metallporten som lukker gjerdet rundt plattformen, og tar noen prøvende skritt innover i sjakten. Fjellet under dem er fuktig, men stabilt. Behovet for lommelykten er heller ikke like påtrengende her.

De gamle lysinstallasjonene er fremdeles aktive. Amira har tatt speilreflekskameraet sitt ut av vesken, og tar bilder med rutinert presisjon: Av heisen, innover i tunnelen, opp langs sjakten. De prøver å ikke se på veggene, men det er vanskeligere å ignorere gulvet.

Det kryr av samme sort tusenbein overalt, og det er umulig å unngå at de av og til kravler over føttene deres. “Dette var en elendig idé,” hvisker Marcus mens de går innover i tunnelen. “Lærte vi ingenting av Wellerton House?”

Amira hysjer på ham. “Det er bare en tunnel. Det er ikke noe farlig her. Et par bilder av det rommet med vannet, så stikker vi.” Lukten av våt stein blir mer og mer fremtredende etter hvert som de går innover i tunnelen.

Noen steder synes de at de ser metall som skinner mot dem fra gulvet. Amira ser nærmere på det, og plukker opp en fuktig, støvete pistol. “Har denne ligget her siden 1985?” spør Marcus. Amira trekker på skuldrene, og legger den forsiktig ned igjen, og tar et bilde av den.

“Gordon overdrev ikke da han sa at ryddingen her gikk fort.” Det er kun snakk om noen minutter før de kommer til det åpne kammeret. Fremdeles er det dekket av gammelt utstyr som ingen har tatt seg bryet med å rydde ut.

Amira finner frem kameraet og tar bilder av alt som kan være av interesse. Til slutt går de frem til vannet, som kruser seg stille mot fjellgrunnen. Fargene på omgivelsene får vannet til å se svart ut, selv når det reflekterer de svake lysene i tunneltaket.

Amira tar et bilde, og sier seg fornøyd. “På tide å komme oss ut herfra,” slår Marcus lettet fast. De begynner å gå tilbake dit de kom fra, men snur seg i det de hører en plaskelyd bak seg.

De blir stående og se på vannet, og ringene som sprer seg ut fra et punkt nær vannkanten. “Hva var det?” spør Amira for å fylle stillheten. Marcus rekker ikke å svare før en hånd bryter vannflaten like foran kanten på det lille steinbassenget.

De hopper noen skritt bakover i det en hånd til følger etter, og snur seg og løper - perfekt synkronisert, uten å veksle et ord - i det noe begynner å heise seg opp av vannet. “Det var ikke ekte, sant?” spør Marcus hest mens de løper mot heisen. “Det er tunnelen.”

Amira rister på hodet. “Jeg blir ikke her for å sjekke.” De hører kun lyden av sin egen pust og at føttene deres treffer berggrunnen. Ikke før de kommer til heisen og går inn i den hører de ekkoet av noen andre som løper gjennom tunnelen.

“Kom igjen, kom igjen, kom igjen,” messer Amira til heisen, som bruker lengre tid på å starte nå enn sist. Skrittene kommer nærmere, og de kan se en skygge bevege seg langs veggen som utgjør den siste svingen i tunnelen før heisen.

Heisen rykker til og begynner å bevege seg oppover. På vei ned hadde de ikke tenkt at den gikk spesielt sakte, men nå glir den ulidelig sakte gjennom den mørke sjakten. De kan ikke lenger se hva som er udner dem men hopper ufrivillig da heisen stopper i et lite øyeblikk.

Heisen synes å lugge i mot kabelen som trekker den opp. “Virkelig?” hvisker Marcus desperat. Amira har alt begynt å se seg om etter en alternativ vei opp, da heisen plutselig begynner å krype seg oppover igjen, litt mer klagende enn før.

Amira og Marcus nærmest hopper ut av heisen da den kommer opp igjen til det lille rommet. “Hva skjedde der nede?” spør Lucas. “Noe … Rart,” forklarer Amira. “Vi må ut herfra.” Heisen bikker litt til en side i sjakten, selv om det ikke er noen i den.

Marcus legger to og to sammen raskere enn Amira, og spør “Hang den seg fast på undersiden av heisen?” akkurat i det en hånd skyter opp fra sjakten og griper tak i utsiden av heisgjerdet. “Ut, ut, ut!” Marcus dytter Lucas og Amira gjennom åpningen de kom inn.

Før han selv dukker gjennom åpningen, rekker han å registrere at skikkelsen som brukte heisplattformen til å klatre opp fra sjakten er menneskeformet - men rommet er for mørkt til at det er mulig å skjelne noen detaljer.

Alle tre kaster seg på syklene, tråkkende febrilsk for å bygge opp fart i det ujevne, sandete underlaget. De sykler i en rett linje mot den store porten - Amira rakk å snu seg for å se de andre to sykle etter, i det en serie øredøvende skudd bryter den relative stillheten.

Det er så uventet at Amira velter sidelengs, sammen med sykkelen. Hun ser at Marcus og Lucas gjør det samme, som om det var en planlagt måte å gjøre seg til et mindre mål på. Hun kravler løs fra sykkelen, og innser at de har selvfølgelig ingen plan.

Derfor ender de med å løpe i forskjellige retninger for å komme seg bak noe. Amira trodde hun var ved siden av suvenirbutikken. Utstillingsvinduet lyser svakt bak henne, så hun glir ned på huk og presser seg inn mot veggen for å bli mindre synlig.

De hadde blitt splittet opp, og det var åpenbart ikke trygt å løpe direkte mot utgangen, fristende som det var. I stedet gjør hun noe som hadde fungert i fortiden: Ringer politiet.

I motsetning til Gordon, hadde DI Hendrick vakt på stasjonen i Heckering, sammen med PC Mason. I fraværet av en sak å jobbe med, tilbringer hun denne delen av natten med å løfte vekter i treningsrommet på stasjonen.

Det var i det minste planen, frem til hun hører vakttelefonen ringe, og at Mason svarer. Det pleier kun å bety en ting. “Så mye for det,” mumler hun for seg selv, og går til garderoben. Hun kommer ut igjen akkurat i det Mason stikker hodet rundt hjørnet.

“Skyting ved gruvemuseet,” sier han kort. “Ringt inn av en student som er der sammen med to andre for - vel, å ta bilder. De ble adskilt, men tror det bare er en skytter. Jeg har vedkommende på linjen, men har bedt dem være stille. Ringte forsterkninger - de regnet en halvtime.”

“Er dette de samme som var i Wellerton House i høst?” spør hun. “Ja, det må det vel være,” svarer Mason. “Lurer på hva de har rotet seg opp i nå.” Hendrick låser ut våpen og vester til seg selv og Mason fra våpenrommet på stasjonen.

“Om vi kommer før laget fra Tellerfield, så har vi ikke tid til å vente på dem,” oppklarer hun. Mason nikker og spenner på seg utstyret. De er i bilen, på vei mot gruvene i løpet av minutter. De ankommer gruvemuseet et kvarter senere - det var sent, og de kunne kjøre fort.

Mason hadde klamret seg til setet mesteparten av turen. “Det viktigste er å finne studentene og få dem ut,” sier Hendrick i det de går ut av bilen. “Vi tar hver vår side av området. Vær forsiktig,” avslutter hun, og går gjennom museumsporten.

HVILKEN RETNING VALGTE HENDRICK?

HENDRICK GIKK TIL VENSTRE

Hendrick gikk til venstre, og Mason til høyre fra inngangsdøren. Hun beveger seg raskt, men stille langs utsiden av heishuset. Hun hadde vært her en gang før - men i motsetning til Gordon hadde hun ikke vokst opp med gruven som et slags sentrum i lokalsamfunnet.

Før hun kunne se noen, hører hun pustingen til en eller flere personer som prøvde å puste veldig stille fra en uregelmessighet i veggen foran seg. Hun løfter våpenet - et moderne, tyskprodusert automatgevær - før hun spør prøvende: “Lucas? Marcus?” Ingen svar.

“DI Hendrick, fra politiet,” legger hun til. En av ungdommene - som hun kjenner igjen fra høsten før - stikker hodet så vidt rundt hjørnet, og puster lettet ut. “Du er politidamen fra i høst,” sier Lucas. Hendrick nikker. “Det er ikke så mange av oss her.”

Ved nærmere ettersyn gjemmer de seg i et lite redskapsskjul. “Har dere funnet Amira?” spør Marcus. Hendrick rister på hodet. “En kollega leter på andre siden. Jeg tar dere med ut herfra nå, først av alt.” De går forsiktig tilbake den samme veien de kom fra.

I mellomtiden hadde Mason beveget seg innoverpå motsatt side i forhold til Hendrick, men det går lengre tid før han hører bevegelse foran seg. Han blir stående i ro med geværet klart en stund, før han innser at bevegelsen kommer fra innsiden av en grønn avfallscontainer.

Han banker lett på den. Bevegelsene stopper brått. “Hallo? Dette er PC Mason fra politiet …” Etter en liten stund lyder det fra containeren: “Dette er et bra gjemmested, men jeg, uhm, kommer meg ikke ut.” Mason kjenner igjen typen fra da han jobbet på kaffebar.

De skal i teorien ha en smekklås-funksjon, men er veldig lette å åpne uten nøkkel - fra utsiden. Fra innsiden fungerer paradoksalt nok smekklås-systemet veldig godt, som nå også Amira hadde oppdaget.

Mason slipper geværet og lar det henge etter bandolæret for lettere å kunne klatre opp på containeren og vippe åpen låsemekanismen, som egentlig krever en nøkkel - men som kan vris rundt av hva som helst med riktig form.

Han bruker en kulepenn til å vri om låsen, før han rasktskyver forsiktig opp et av dørpanelene, slik at Amira kan klatre ut. “Ok,” begynner Mason, da hun er ute, men registrerer at hun stirrer på noe bak dem.

Mason spinner rundt, og ser en bevæpnet mann stå 20 meter unna, samtidig som han får øye på Mason. De blir stående og stirre på hverandre - Mason med hånden over pistolhylsteret, og den andre mannen med geværet i hendene, men med løpet pekende mot bakken.

“Tror du at du kan trekke pistolen raskere enn jeg kan løfte løpet på denne?” spør han etter noen sekunder. Det er noe snodig med stemmen hans, registrerer Mason. Som om den er flerstemt på egen hånd.

Mason fortsetter å la hånden hvile over hylsteret, og svarer med sitt eget et spørsmål: “Er du sikker på at du har lyst til å finne det ut?” De står på den måten i flere, lange øyeblikk, begge ventende på at den andre skal bevege seg.

En liten lyd ved siden av dem får mannen til å slippe Mason med blikket i et øyeblikk. Han måtte ha innsett i samme øyeblikk at det kunne tolkes som et signal om noe annet, men det var allerede for sent.

Mason trakk og skjøt samtidig som løpet på automatgeværet ble hevet, men skytteren trakk av for snart. Skuddene fra geværet slo opp sand rundt føttene til Mason, mens Masons skudd traff den andre mannen i pannen. Han datt bakover, og gruveområdet ble stille.

“Hva for noe Wyatt Earp-greier var det der?” spurte Hendrick, som rundet hjørnet, og - fornuftig nok - hadde sitt våpen klart til bruk. “Bare flaks at du ikke ble truffet!” Hun var borte og bekreftet at Amira ikke hadde blitt truffet før Mason rakk å svare.

“Han hadde meg egentlig," sa Mason. "Jeg satset på å psyke ham ut lenge nok til at han lot seg distrahere av noe.” Etter en liten pause spurte han: “Har du sett ‘Justified’?” Hendrick ristet på hodet. “Ser ikke krimserier.” Mason stakk pistolen tilbake i hylsteret. “Skjønner.”

SOCO Mitu Jaisalmer var ikke spesielt begeistret for å bli vekket, men troppet opp på stedet en liten halvtime senere. “Død,” erklærte hun etter å ha inspisert liket. “Fra skuddet mot hodet, men det hadde dere vel alt gjettet.”

Hendrick sukket. “Dumt at du traff så bra,” sa hun til Mason. “Bra at du traff, selvfølgelig,” la hun raskt til. “Men jeg skulle likt å avhøre ham.” Jaisalmer vinket dem bort til seg. “Det er noe rart her - se på ansiktet hans …” Hun lyste på det med en lommelykt.

Deler av kjeven og nesen til den døde mannen var ikke hudfarget, men bestod i stedet for av en svart, glass-aktig substans som ga et svakt gjenskinn under lyset. “En slags protese?” spør Hendrick. “Likner ikke på noen protese jeg har sett,” innrømmer Jaisalmer.

Små, svarte tusenbein kravler rundt på liket. Jaisalmer rynker på nesen. “Obduksjonen blir interessant. Hvordan går det med studentene?” spør hun. Mason kikker bort på dem, hvor en nylig ankommet ambulanse undersøker dem. “Forskremte,” sier Hendrick. “Men i god behold.”

Jaisalmer reiser seg og lukker utstyrskofferten sin. “Lurer på om de kommer til å fortsette med podcastingen?”

Obduksjonen fant sted dagen etter. Saken var såpass spesiell at det hadde blitt fremskyndet. Gordon måtte klype seg selv mentalt i armen da han så liket på bordet. Dette var helt definitivt mannen han hadde skutt i gruvesjakten i 1985 - men han så ikke en dag eldre ut.

Vel, utover å - omsider - være død, tenker Gordon for seg selv. utover å være død. Det glassaktige stoffet som utgjorde halve ansiktet til den døde, matchet stedet hvor McColl hadde truffet ham med rørtangen. Samme substans så ut til å fylle ansamlingen med skuddsår i brystet.

Rettsmedisineren, Dr. Applewood, virket litt overrasket over hvor mange som til slutt befant seg i rommet. “Dette er ikke vanligvis en publikumssport,” forklarer hun. “En god obduksjon er givende for alle involverte,” innvender Laura Tarquin.

Det blonde håret har blitt hvitt, men hun er ellers ved godt mot og god helse. Gordon hadde følt at det var naturlig å invitere henne. Hun hadde takket ja, uten å tenke seg om. “Er bare trist for at jeg ikke får skåret i den knølen selv,” hadde hun sagt på telefonen.

“Det er bare å starte, unge dame,” sier Tarquin til Applewood. Applewood, som er i 50-årene, flirer, men begynner obduksjonen. Hun mumler en del underveis, kanskje mest til seg selv, men litt til tilskuerne og båndopptakeren.

“Mann i 40-årene … Protese av ukjent materiale i ansikt … Gammel skuddskade fylt i med samme materiale …” Applewood skrur av båndopptakeren og ser på dem. “Har dere noen forklaring på dette?” spør hun, og indikerer det svarte glasset.

Heckeringshire-delegasjonen rister unisont på hodet. “Hm. Det er veldig eiendommelig,” slår Applewood fast. “Kan ikke skjønne hva det er, eller hvordan han har vært i live på denne måten.” Hun skrur på opptakeren, og fortsetter. "Men det finner vi vel ut."

“Gjør y-snitt …” Applewood gjør snittet med forventet rutine, men stopper før det er helt ferdig. “Fremdeles ukoagulert blod i bukhule … ?” Svart, tjæreaktig veske pipler ut av snittet. “Mulig sepsis?” Hun skjærer videre gjennom hudlagene, og bretter dem til side.

Etterpå finner hun finner frem en elektrisk beinsag. Hendrick synes alltid de er litt ufrivillig komiske, siden de ser ut som ekstra hissige pizzahjul, men tar seg i det. Applewood skjærer seg gjennom ribbeina, og bretter dem til side.

Kroppen på bordet rykker til, og Applewood tar et skritt bakover i det flere små, svarte tusenbein kryper ut av bukhulen. Gordon gjenkjenner dem fra sjakten, og merker svette perle seg i pannen. “Jaha?” spør Hendrick, og ser på insektene, uten samme kjennskap til dem som Gordon.

Applewood stirrer også fascinert på de små krypene, før hun går for å finne frem et glass til å oppbevare dem i. “Kan ikke skjønne at de kan ha rukket å legge - og klekke - egg der inne så raskt …”

Hun avbrytes av en spjærende lyd i det en arm-tykk, meter-lang tusenbein kveiler seg opp av den åpne bukhulen til liket, og like raskt velter seg ned på gulvet i obduksjonssalen. Den segmenterte kroppen glir over gulvet i en voldsom fart, og lager et mørkt slimspor.

Applewood rygger bakover til hun treffer veggen for å unngå de klakkende mandiblene, på størrelse med en grillklype. Hendrick går innover i rommet, og tråkker hardt på bakparten til tusenbeinet, som lager en skjærende skrikelyd mens den febrilsk prøver å rive seg løs.

Den snur seg brått og snapper etter Hendrick. Hun er forberedt, og fanger hodet mellom obduksjonsbordet og seg selv. Det truende kjevepartiet snapper febrilsk i luften.

Dr. Tarquin plukker opp en skalpell fra et lite bord, går bestemt bort til Hendrick, og tvinger skalpellen inn mellom to av segmentene øverst på den sprellende insektkroppen. Hun dytter hele bladet inn før hun slipper, uten at det har noen synlig effekt.

Hendrick satser alt på et kort, slipper tusenbeinet, og albuer baksiden av skalpellskaftet så hardt at det drives tvers igjennom hodet til vesenet. Den slutter å bevege seg umiddelbart, og lander i en haug på det hvite gulvet.

“Presisjon og styrke i skjønn samhandling,” sier Tarquin fornøyd. “Godt jobbet, unge dame,” fortsetter hun, og klapper en litt forvirret Hendrick på armen. Applewood sitter på gulvet og hyperventilerer. “Hva - hva var det?”

Jaisalmer er allerede over sjokket, og har begynt å ta bilder. Tarquin trekker på skuldrene, og sier: “Et forvokst insekt. Langt i fra det rareste jeg har sett i Heckeringshire - eller hva, Gordon?” Gordon rister på hodet. “Dette er vel heller uvanlig?” spør han.

Tarquin hever øyenbrynene, og sier tørt. “Begynner du å bli senil, Gordon? Hva med skipet i 89, satanistene i 93, kidnapperen i 2002 …?” Gordon ser skeptisk ut. "Jeg synes å huske at alle disse hadde rasjonelle forklaringer --" Tarquin blåser oppgitt.

Hendrick plukker opp tusenbeinet, og holder det opp etter halen, som et morbid sportsfiskingstrofé. “Kanskje vi skal prøve å få kommunen til å fylle den stengte sjakten med betong?” foreslår hun.

THANKS FOR PLAYING, HER SLUTTER DEN INTERAKTIVE PÅSKEKRIMMEN FOR I ÅR